escNorge er i dag stolte over å starte presentasjonen av den norske Melodi Grand Prix-historien.

Vi starter med begynnelsen og beveger oss i små bolker år for år fremover - helt til i dag. Denne første delen omhandler forhistorien og de små, første skrittene i den norske TV- og MGP-æraen. Takk til Jostein Pedersen for velvillig hjelp til kildemateriale.

1964:

Popmusikken var i endring og finalen i MGP i 1964 var et godt bevis på dette. Selv om to av artistene var unge og nye i MGP-sammenheng, entret også en fremadstormende og kommersiell komponist arenaen.

Odd Børre & The Cannons og 17 år gamle Wenche Myhre kom som et friskt pust inn blant en ellers så forutsigbar og satt gjeng med schlagerartister, mens komponisten og artisten Arne Bendiksen tidligere hadde satt Norge på hode med gode popmelodier. Ellers var alt nesten som ved det gamle. Kringkastningsorkesteret ble for en gang skyld ledet av Carsten Andersen men Odd Gryte var på plass igjen som programleder, likeledes Jørg-Petter Røds kvartett.

Fem melodier var  valgt ut og skulle som vanlig fremføres av to ulike artister med både lite og stort orkester. Tross denne trygge og velkjente rammen skulle likevel kvelden ende i en liten "skandale". At "feil" melodi vant dette året er kanskje de fleste enige om, men årsaken til seieren "huskes" på forskjellige måter av ulike personer.

1967:

Igjen var Centralteateret arena for den norske finalen i MGP og Øyvind Berg og Kjell Karlsen var på plass med sine orkestre. Kveldens programleder var skuespilleren og museumsdirektør Jan Voigt (bilde). NRKs tremannsjury hadde lyttet til de 305 innsendte melodiene og 5 ble som vanlig plukket ut til finalen.

Til å fremføre bidragene var flere nye, unge og talentfulle artister valgt ut; Laila Granum, Bente Aaseth, Torill Ravnås. Torill Støa og Solfrid Heier. I tillegg var allerede etablerte artister som Kirsti Sparboe, Per Asplin og Ivar Medaas finaleklare, sistnevnte i duett med sin kone Kari. Melodiene som skulle i ilden var av varierende kvalitet og spente fra norsk visetradisjon som ”Jeg vet om en gutt/jente” til den tidstypiske ”Shake”.

Den firedoble seieren i ESC finalen i 1969 satte sinnene i kok både hos de nasjonale europeiske TV-selskapene og hos TV seere flest. EBU hadde i regelverket ikke tatt høyde for muligheten av at flere land kunne ende opp med samme poengsum og dermed vinne konkurransen. I protest boikottet land som Finland, Sverige, Portugal, Østerrike og Norge hele arrangementet på grunn av avstemmingssystemet generelt.

Kritiske røster i Norge hadde i tillegg de par siste år kritisert de norske bidragene og antydet at NRK forulempet publikum med et så dårlig utvalg av melodier og det var vel summen av all kritikken som gjorde at NRK valgte bort en norsk MGP/ESC finale i 1970.

1974:

Tilbake i NRKs Studio 1, ble 1974 års utgaven av MGP avviklet på samme måte som de foregående år. Kringkastningsorkesteret med Egil Monn-Iversen, Terje Fjærns Orkester og Vidar Lønn-Arnesen som programleder skulle lose artistene og juryen igjennom finalen, slik at riktig melodi skulle kunne representere Norge i Storbritannia den 6. april.

272 bidrag var kommet inn og igjen var 5 bidrag plukket ut av tremannsjuryen Sigurd Jansen, Benny Borg og Finn Eriksen. Artistene hadde alle deltatt i tidligere finaler bortsett fra debutantene Dizzie Tunes, Kjersti Døvigen og den fremadstormende rockemusikeren Jahn Teigen fra gruppa Popol Vuh. Jahn Teigen hadde fra tidligere internasjonal erfaring fra den engelske rockegruppa ”Red Squares” og den israelske gruppa ”Lions of Judea”, som han hadde spilt inn 6 låter med, og den norske rockefansen hadde stor tro på nettopp Jahn.