Logg inn
x
eller
Registrer
x
eller

Blogg: "Den franske Eurovision-revolusjon"

Av - fredag, 25 januar 2019 17:13
Blogg: "Den franske Eurovision-revolusjon" Bilde: Silje Smith Hansen / escNorge

Vi går mot slutten av januar, og dermed også inn i starten av den for alvor hektiske delen av utvelgelsessesongen – altså oppvarmingsperioden i månedene før Eurovision når hvert av landene velger sitt bidrag.

Det er mange forskjellige måter å gjøre dette på, men for det meste går det ut på å avholde en nasjonal finale, med eller uten delfinaler, der flere låter fremføres i et show og folket og juryer stemmer frem en vinner – type MGP - eller at kringkasteren selv velger artist og låt internt. Noen ganger er det en blanding av disse to.

Denne sesongen som vanligvis varer mellom januar og mars med høysesong i februar er blant eurovisionfans kjent som en periode med MGP-finaler på ulike språk hver eneste helg, ofte mange på en kveld. Det er semifinaler, finaler, andresjanse-runder, kvalifiseringsrunder, og enormt mye lørdagsunderholdning å velge mellom.

Jeg kjenner at jeg begynner å bli over gjennomsnittlig ivrig nå som oppvarmingen til Eurovision er i gang, og jeg har allerede havnet i det vanlige mønsteret med å gire meg overdrevent opp over låter jeg liker. I morgen velger Frankrike sitt bidrag, og jeg har personlig en veldig klar favoritt blant låtene – noe som har fått meg til å se Frankrike litt med nye øyne. Hva er det egentlig som skjer med dette ESC-landet for tiden?

Først vil jeg snakke litt om Frankrike i ESC-historisk sammenheng.
Frankrike har ikke vunnet på over 40 år – den 7. mai i år blir det faktisk hele 42 år siden Marie Myriam gikk til topps med låta «L’oiseau et l’enfant», som skulle bil den siste seieren så langt. Frankrike er et land som er kjent for sin stolthet over språket og tradisjonene, og det er kanskje ikke så rart at Eurovision og Frankrike hadde et nært forhold i Eurovisions yngre dager. De første årene var en stor andel av låtene franskspråklige, nærmere bestemt franske ballader. Dette skyldtes kanskje at mange av de landene som var med hadde fransk som et av de offisielle språkene.

Det var vanlig på denne tiden at alle landene sang låten sin på sitt morsmål, og i perioder har dette faktisk vært en regel.
Franske ballader var uansett en populær sjanger som ofte gikk til topps i ESC, og selv i dag, etter alle årene med engelskspråklige vinnere, og mange morsmåls-vinnere opp igjennom historien er hele 20% av vinnerlåtene franskspråklige, en statistikk som enda henger igjen fra disse årene. Frankrike selv dro i land hele 5 seiere med Franske låter, gjerne klassiske Franske ballader.

MarieMyriam.jpg

Marie Myriam er den siste som vant Eurovision for Frankrike (Bilde: Julien Reynaud / Wikimedia Commons)

Men så skulle glansdagene ta slutt. Eurovision tiltrakk seg flere og flere land og kulturer, og utviklet seg i en mer moderne og variert retning. Den franske balladetrenden ble erstattet med et røffere og mer internasjonalt uttrykk – og man kan kanskje si at de falt av lasset litt en stund.

De ga seg aldri – de har vært med i hver eneste finale bortsett fra i én siden den siste seieren, og siden 2004 som et av landene som alltid er sikret finaleplassen. Resultatene har gått litt opp og ned, de har sikret seg noen få pallplasser, og bare fått én sisteplass – men er det ikke egentlig en liten nedtur å gå fra å være et av de landene med flest seiere og størst status i konkurransen til å hele tiden ligge midt på treet og bli et av de «glemte» bidragene?

Det kan virke som om de franske låtene har vært i et slags vakuum i årene etter seieren. Men spørsmålet mitt er: Er de på vei tilbake?
Siden Amirs 6.plass i 2016 har det liksom vært en annen følelse over de Franske bidragene. Frankrike er som sagt kjent for å holde på tradisjoner, og selv om det var nettopp dette som kanskje gjorde dem så populære på 50-60-70-tallet er det kanskje også en faktor som har vært med på å trekke dem ned i de senere årene.

Men nå kan det kanskje virke som om de er i ferd med å finne en balanse. Frankrike har ikke mistet sin stolthet – tvert imot. De ser ut til å ha gått inn i Eurovision med en ny type selvtillit. De har begynt å eksperimentere med forskjellige sjangere – men aldri i verden om de legger fra seg fransken som språket i låten. Det kan virke som om Eurovision er bedre likt blant franskmenn også – etter flere år med interne utvelgelser arrangerer de nå for andre år på rad «Destination Eurovision». Madame Monsieur dro til Lisboa i fjor med enorm støtte fra folket, og også i år ser det ut til å være klare favoritter...

Jeg snakker selvfølgelig om Seemone og Bilal Hassani. De to vant hver sin semifinale, overlegent. Seemone, med låta «Tous Les Deux» fikk samtlige 12-ere fra de internasjonale juryene, og en andreplass i folkestemmene, bare tre poeng fra førsteplassen. Bilal Hassani med «Roi» var også en klar favoritt, med nesten dobbelt så mange poeng som andreplassen, sammenlagt.

Eurovision er alltid uforutsigbart, men mye kan tyde på at det blir disse to det står mellom lørdag kveld, når den franske nasjonale finalen skal avholdes. Det er ikke alltid vinnerbidraget har såpass bred støtte fra både folket og de internasjonale juryene som disse to – noe som i seg selv får meg til å heve et øyebryn. Kan det være de for alvor har en sjanse internasjonalt også?

Jeg for min del holder en knappenål på Seemone. Selv om hun endte opp med 113 poeng i semifinalen, mot Hassani’s 115 poeng, er finalen svært uforutsigbar. Det blir nye juryer, sannsynligvis flere seere, flere som skal synse, mene og stemme – og to poeng er ikke mye om å gjøre.
Hvorfor Seemone - og bortsett fra at hun er en deltaker i en fransk nasjonal finale, hvorfor har hun så mye med den franske ESC-historien å gjøre?
Jeg tror det er noe helt spesielt med denne låta. Det er av og til noe med en ESC-låt som får deg til å føle noe helt spesielt. Da jeg akkurat hadde begynt å se på Eurovision stolte jeg ofte blindt på denne følelsen, og kåret vinnere i hytt og pine, bare for å se dem ryke ut så snart muligheten bød seg. Jeg forsøker å være litt mer kritisk nå, også i dette tilfellet, men etter delfinalen på lørdag kjente jeg at jeg mistet den kritiske evnen litt – noe som ofte skjer på et eller annet punkt med en eller annen låt hvert år, og den gjør det ikke nødvendigvis bra for det.

Det er likevel noe ved denne låta som skiller seg noe ut. For det første får jeg denne følelsen såpass tidlig i sesongen at jeg nesten blir litt skremt. Denne perioden er ofte preget av skuffelser over hver eneste sang for min del, mens de bra låtene og engasjementet mitt ligger litt lengre ute i februar/mars. Denne låta snakket til meg på et dypere plan fra første stund – det var ikke sånn at jeg bare plutselig kom frem til at jeg likte den etter å ha hørt den et par ganger.
For det andre er det noe med den som har med seg elementene fra tiden før «Den Franske Eurovisionrevolusjon» i 1977, samtidig som den er tidsriktig og ikke minner om et tragisk forsøk på å dra frem gamle tradisjoner som ingen lengre ofrer noe oppmerksomhet – og selv om den gode statistikken til franskspråklige balladevinnere stadig går ned er det ikke til å skyve under en stol at denne sjangeren har svært sterke røtter i konkurransen.
For det tredje er det tydeligvis ikke bare jeg som liker den – på lørdag hadde jeg med meg både franskmenn og internasjonale juryer på laget...

Det er selvsagt alt for tidlig å begynne å snakke om hvem som vinner Eurovision eller ikke – men er det egentlig det? Ja, det er mange låter som ikke har kommet ut, bettinglistene er enda fullstendig uforutsigbare, vi aner så og si ingenting om hvordan Eurovision i Tel Aviv vil utspille seg – men jeg drister meg til å si at dersom denne låta vinner Destination Eurovision så stiller den utrolig sterkt.
Den har et emosjonelt og personlig budskap, som skinner gjennom fra første stund selv om du ikke forstår språket. Den har følelsen av en gammel Fransk ballade, samtidig som den har noe helt originalt, men også tidsriktig over seg.

Jeg begynte egentlig dette innlegget med en hensikt om å driste meg til å spå fransk seier i år, men ser at jeg kanskje har ført meg selv inn på litt andre spor. Jeg står fortsatt på mitt – Seemone stiller utrolig sterkt, og det hadde ikke overrasket meg om hun havner i topp 10 i årets Eurovision. Men innlegget mitt handler om mer enn bare Frankrike 2019, det handler om en utvikling Frankrike er i som jeg syns er veldig spennende å følge med på, men som kanskje har blitt litt oversett. Selv om plasseringene fortsatt går litt opp og ned så har jeg en følelse av at det er en ny revolusjon i gang, og at de gradvis klatrer oppover, nesten umerkbart, før de en dag overrasker alle.

Det jeg forsøker å si er at jeg tror Frankrikes første seier på 40+ år kan komme plutselig – like plutselig som ESC-seiere har det med å komme. Og jeg tror at dette «plutselig-øyeblikket» kanskje kommer snart.
Kanskje blir det i år, kanskje blir det Seemone – men la oss først se hvordan hun klarer seg i den franske finalen!

Sist redigert fredag, 25 januar 2019 23:02