Blogg: Manuset ødela litt av MGP-festen

Skrevet av 
tirsdag, 14 mars 2017 22:59
  • Comments:DISQUS_COMMENTS
Manuset til programlederparet Line Elvåshagen og Kåre Magnus Bergh var etter min mening krisedårlig, og ødela mye for en ellers fantastisk MGP-fest Manuset til programlederparet Line Elvåshagen og Kåre Magnus Bergh var etter min mening krisedårlig, og ødela mye for en ellers fantastisk MGP-fest Foto: Julia Marie Nagelstad, NRK

Omsider har jeg fått satt meg ned for å se TV-sendingen fra årets MGP. Det er ofte noe annet å se det fra salen enn foran en skjerm. Derfor har jeg ventet til nå med å gi noen vurdering av årets finale. Fordi det har vært mye jobbing og styr privat har jeg ikke kunnet sette meg ned før nå. Og, det var en ganske annen opplevelse enn den oppturen jeg opplevde i Oslo Spektrum sammen med gode venner. Jeg har her lagt hovedvekten på alt jeg synes kunne vært bedre, så jeg må understreke at hovedinntrykket var et flott show med tildels veldig gode låter. Men like fullt med store, og mange forbedringspunkter slik jeg ser det. 

Om jeg skulle gi et terningkast på showet som helhet, så ville jeg ende på mellom tre og fire. 

Det visuelle. 

Scena i år synes jeg var griselekker. Forfriskende med noe annet enn det runde dansegulvet vi har sett noen år nå. Skjermene som rammet inn scenen spilte godt sammen med fysiske effekter som pyro, konfetti og annen moro. TV-bildene var stort sett gode, men de fikk sjelden fram det magiske blikket hos en og annen artist. Konseptet i år var en romstasjon med grafer og instrument-panèl. Det er en kald atmosfære i slike rom, og kjøligheten preget det visuelle i litt for stor grad når det ikke var låter som ble framført. 

Låtene.

Når det gjelder låtene koker mye ned til smak og behag. Jeg synes årets låter har et rimelig høyt nivå, og vesentlig høyere enn i fjor. For å sitere en nabo som normalt ikke ser MGP: "I år det jo noe det virkelig går an å høre på, og det er mæssom noe før alle". Men, noen av låtene i år synes jeg bar preg av ikke å være helt ferdige. Særlig var det mange låter som bare plutselig slutter når det har gått tre minutter. Det viker som om en bare slår av en bryter, i stedet for å tenke gjennom en musikalsk dramaturgi med en god start og en god slutt på låta. Jeg har gitt mine vurderinger av låtene tidligere, så jeg går ikke inn i detalj på dem her nå. Men min favoritt før finalen var Elin & The Woods, men etter å ha sett låtene live endte jeg opp med å stemme på Ulrikke, Ammunition og Jowst. Disse var stødige som fjell og med fengende, gode refrenger som alle festet seg lett. Det var derfor etter min mening rett låt som vant, og dette er en type sound som jeg tror mange forbinder med norsk musikk akkurat nå. Så det har denne låta til felles med forrige gang vi sendte en Aleksander til Eurovision. Jeg er ingen musiker, jeg er bare en vanlig MGP-entusiast så det er ikke å lett å konkretisere hva jeg savnet. Men det var noe som manglet for å løfte det til nivået vi så i f.eks 2009 og 2010. Men nivået var rimelig høyt, men ujevnt. Det var de rette som gikk til gullfinale 

Regien

Jeg har aldri sett Star Wars så referansene i åpningsnummeret var litt fjerne. Når det i første bildet i sendingen er en feilstaving av MGP så gir det meg en uggen følelse av om det her er kontroll på alle detaljer. I åpningen var MGP byttet til MPG. Det var en del slike detaljer i regien som ødela litt for helheten. Som da jentene i In Fusion starter liggende på gulvet. I Melodifestivalen er gulvet en LED-skjerm, så et gir en mening å ligge på den. Men her startet artistene med å ligge på et svart, litt skittent og ripete gulv. Det så ikke pent ut. Sendinga som sådan var også preget av ganske lange mellompassasjer som føltes langdryge og uten innhold. Et eksempel er å snakke med de som skal holde appell på talestolen for sitt favorittnummer. Det blir smør på flesk å først intervjue dem, og deretter la dem holde en apell. Jeg skjønner at en trenger tid i gullfinalen til å rigge til et nytt nummer, men her må det finnes et bedre regimessig grep for å fylle denne tida.

Det jeg synes manglet var nostalgi og høytid. Ikke et vondt ord om Johnny Logan, for det er jo så definitivt nostalgi.  Men det var ikke i nærheten av samme gåsehud-faktor eller magi for meg som da Jahn Teigen plutselig dukket opp i fjor. Eller Åse Kleveland. Selv om jeg vet om ganske mange som ble fuktige både her og der av et gjensyn med 80-tallets store ESC-helt. 

For øvrig var Agnetes nummer veldig vakkert, dypt, inderlig og rørende. Jeg var nok ikke alene om å gjenoppdage de kvalitetene "Icebreaker" og Agnete har i det nummmeret. 

I år ble det hele stort sett bare som en veldig dyr og kostbar barnebursdag, mens MGP for meg også er en gallaforestilling. 

Programleder og manus

Jeg liker ikke å si det, men jeg synes dette var helt krise. At åpningen var tullete og teit kan jeg kjøpe. Så alvorlig festbrems vil jeg ikke være. Men åpningssekvensen bærer preg av at det ikke er skuespillere som leverer replikkene. Det virker opplest og ikke troverdig framført. Det som reddet det hele var Vidar Magnussen som russisk jurymedlem.

Det var et morsomt, subtilt poeng at vi gjør alt russerne ber oss om. Til og med å sette fyr på oss selv. Det er en voksen-referanse med en politisk brodd jeg kan like. Det var også moro og energisk å se Reidun Sæter og Staysmann i åpningsnummeret, med selvironi. En god start.

Men så ble det fullt barne TV.

Programlederne gjentar all informasjon ikke bare med teskje, men med pipette. Det blir kjedelig. Ja, det er riktig at det er mange unger som ser på. Men unger er heller ikke dumme. Jeg irriterte meg også grønn over at programlederne gir spoilere før hver sang ved å si hva som skal skje av effekter i sangen.

Generelt synes jeg manuset legger alt for mye vekt på at glitteret, konfettikanonene og pyroen er på plass. MGP skal ha musikken i sentrum. Det andre skal være rammen. Når vi snakker mer om rammen enn bilde inne i rammen, så er det noe galt. For flere av låtene var mer enn gode nok til at en kunne legge mer fokus på låtene enn på effektene i omtalen av dem. Faktisk er det ikke interessant for meg å vite at lysmaska til Jowst er ubehagelig å ha på. Det trivialiserer sendingen, og gjør det for hverdagslig. Kåre Magnus Bergh har gjort en strålende jobb sammen med Silya i MGP. For da han han blitt en stødige, voksne. Sammen med Line Elvåshagen så ble Kåre Magnus Bergh en fnisete, slurvete barne TV vert. Når dette forsterkes av Barne TV-antrekk så føler jeg meg litt nedvurdert som MGP-seer. 

Dans og staging

Dette er ikke mitt fagfelt, men noen av numrene var preget av for mange folk på scenen som ikke hadde så mye å finne på. Verst var det kanskje på Rune Rudbergs nummer hvor en gjeng litt slitne dansere så ut til å slentre rundt omkring på scenen uten noe særlig plan. Koreografien og stagingen var ikke stram nok. Men utover det, så synes jeg de fleste av numrene var griselekkert produsert. Likvel virker det noen ganger som at NRK tenker at det å lage et bra show innebærer å bare pøse på med fler folk, i stedet for å tenke smarte, kreative løsninger. Dette var noe av grunnen til at Jowst vant. Det var et veldig rent nummer, med smarte grep i TV-bildet som understreket og underbygget låta i stedet for å rote det til med dansere som vaser rundt uten å ha så mye å gjøre. Men som sagt, de fleste numrene var lekkert produsert. 

Avstemningen

Jeg er prinsipielt imot utenlandske juryer i nasjonale finaler i Eurovision. Det undergraver selve ideen mener jeg. Hva Europa liker best skal vi finne ut i den internasjonale finalen. I de nasjonale finalene vil jeg at hvert land skal finne den låta som representerer smaken i det landet best mulig. 

Men, når en først skal ha internasjonale juryer liker jeg modellen med at de avgir sin favorittlåt, og så får det norske folket avgjøre om de vil følge rådet til juryen eller ikke. Personlig savner jeg scoreboard i gullfinalen med eller annen form for poenggivning. Nå ble det noe litt Stjernekamp eller Idol aktig over kåringen av vinneren. Da blir også noe av sjelen til MgP borte. Selv om jeg jo ser at det på en måte gjorde det spennende helt til siste slutt.

Veien videre

MGP i år var full av erfarne artister med både mye live erfaring og TV-erfaring, men de er ukjente for folk flest. Det hadde vært en stor fordel om NRK som i fjor, hadde gitt dem mulighet for å fortelle litt om seg selv og låta på TV før selve finalen. Det er fantastisk at alle låtene i år har blitt spilt på NRKP1. Og jeg er enig med Atle Bredal, musikkprodusent i P1, i at det er gode låter i år. Det er også mange flotte artister med mye å fortelle fra karrieren sin og ting de har på hjertet. Jeg skulle derfor ønske at seerne hadde blitt bedre kjent med dem på forhånd.  

Det er også en utfordring at de virkelige, aktuelle og mest relevante kjente låtskriverne og artistene ikke sender inn låter til MGP. De sier kanskje heller ikke ja, om de blir spurt. Hva kan grunnnen være til det? Jeg tror det ligger mye i at det er økonomisk utfordrende. Å stille opp i MGP, etter at delfinalene er kuttet ut, gjør at du får vist låta di en gang på TV, og du blir spilt i noen uker på P1. Likevel gir ikke det inntekter nok til å dekke produksjonskostnadene. Med delfinaler var låtene aktuelle i en lenger periode, noe som ga mer strømming og mer salg og større inntekter. Jeg tror NRK må gjøre det mer økonomisk bærekraftig å delta. Hva med å si at vinneren får en million kroner? Eller at de som blir plukket ut får 100.000 hver? 

Slik det er nå tror jeg mange låtskrivere gjemmer de beste låtene til større markeder enn MGP, siden de risikerer å "svi" den av i en nasjonal finale uten å vinne.

Kanskje bruke litt mindre penger på sølvdresser og pyro, og litt mer på låtene. Men kanskje like viktig, bruke noen titusener på en manusforfatter som kan redde programlederne. Deres manus er viktig, men ødela mye for festen i år. Men alt i alt synes jeg at MgP nå er back on track, men ikke i mål. Nå har jeg i bloggen pekt på ting jeg synes kunne vært bedre. Jeg kunne skrive mye lenger, og mer engasjert om at alt jeg synes fungerte. Men jeg tenker at læringspunktene er det som jeg mener ikke fungerte helt optimalt. 

Oppsummering

Jeg var i skyene etter å ha opplevd showet i Spektrum. Men der var lyden så dårlig der vi satt at vi ikke fikk med oss noe særlig av hva programlederne sa. Ikke så vi dem heller noe særlig, siden vi satt foran dem. Men de preger sendingen så mye, at jeg må innrømme at den nesten euforiske stemningen jeg hadde etter Spektrum ikke var på langt nær så sterk etter å ha sett TV-sendingen. Og det skyldtes hovedsaklig det verbale innholdet. Ikke det musikalske som jeg synes var rimelig bra, og heller ikke det visuelle som jeg synes var noe av det aller lekreste noen gang på en MGP-sending. 

Likefullt, vi fikk en moderne, spennende vinner som jeg synes er vanskelige å tippe plassering for i Eurovision. Men den lå på siste plass på oddsen på lørdag, og vant. Den har derfor denne evnen til å overraske, og kan gjøre det igjen i Kyiv. De sympatiske, hardt arbeiedene guttene i Jowst leverer låta på en så behgalig, men også så fengende måte at den står litt ut i årets startfelt i ESC. Så jeg er optimist, men våger ikke tippe noe plassering foreløpig. Det kan gå alle veier. 

Og jeg heier på disse gutta av hele min sjel, hjerte og kraft! Grab the moment, gutter!

 

 

Sist redigert onsdag, 15 mars 2017 00:29