Blogg: Parabéns Portugal

Skrevet av 
mandag, 15 mai 2017 09:54
  • Comments:DISQUS_COMMENTS
Blogg: Parabéns Portugal Foto: Catia Castel Branco

Endelig! Endelig! Endelig! Etter 49 ganger på Eurovision scenen med tapre førsøk vant Portugal i går sin første seier i Eurovision Song Contest.

For første gang på mange år synes jeg riktig låt vant og ingen kan beskrive seieren bedre enn artisten Salvador Sobral selv. Han sa minutter etter seieren var i boks; “ Idag lages det så mye innholdsløs “fastfood” musikk at dette er en seier for musikken og for komponister som skriver musikk som betyr noe. Musikk er ikke fyrverkeri, musikk er følelser”. Han hadde selvfølgelig sin vakre søster Louisa Sobral, som har skrevet låta, i tankene da han i et hav av jubel sa dette, men jeg tror han har helt rett.

Finalen av den 62. Eurovision Song Contest gikk av stabelen i går kveld fra Kievs International Exhibition Centre hvor et publikum på nærmere 10.000 elleville fans omkranset scenen. Her hjemme var vi 7 innbitte fans og venner som hadde benket oss rundt glassbordet fullt av drikker av ymse slag samt utallige boller med snop og snacks. Med andre ord en orgie i kalorier og annen gift skulle akkompagnere kveldens finalister. Alles øyne var festet på 42 tommeren og forventningen var stor. Etter semifinalene hadde nemlig favorittene våre byttet plass. Alle hadde hatt Italia på første men etter semifinalen ble Portugal plutselig favoritten. Vi nikket fornøyd og bekreftende til hverandre, «Portugal fortjente seieren i kveld!»

Eurovisionfanfaren rullet over skjermen, de tre Ken-dukkene Olexsandr, Volo og Timur entret scenen og festen var i gang. Bortsett fra Sveriges Robin Bengtsson og hans Dressmann gutter har vi vel sjelden eller aldri sett noen mer glatte og velpolerte menn. Jeg er helt sikker på at de alle, artister, dansere og programledere fant hverandre backstage, støpt i samme form som de var, trolig etter Christer Björkmans smak.

Alle vi 7 i stua var vel litt sjokkert over hvorfor flere av låtene i semifinalene hadde blitt stemt fram til finale. Hva var det med Moldava, Kroatia og Østerrikes låter som gjorde at de ble valgt til fordel for Malta, Estland, Finland eller Tsjekkia? Moldovas grusomme låt og scenografi var til å bli dårlig av, Kroatias låt var et schizofrent kaos med en homofob artist som muligens var den største av dem alle og Østerrike var et eneste langt Ed Sheeran gjesp. Malta, Estland, Finland og Tsjekkia hadde jo både flotte melodier og artister med fantastiske stemmer. De ble fullstendig bortdømt i semifinalene spør du meg.

Blant forhåndsfavorittene var det i semifinalene så mange surt syngende og forskremte sjeler at det var en lidelse og både se og høre på. Verst var vel vokalene til Blanche og Isaiah mens Blanche i tillegg så ut som hun skulle bryte sammen i krampegråt når som helst. Robin Bengtsson kom veldig usikkert ut både i vokal og dans men tok seg inn etter hvert. Dihaj fra Aserbajdsjan sang så lavt og usikkert i begynnelsen av låta at det var vanskelig å høre hennes stemme over musikken. Rett skal være rett, de var nok alle ekstremt nervøse i semifinalen men de gjorde alle en flott levering både vokalt og på scenen i selve finalen. Alt det dårlige ble glemt i jubelen over at Norge på tross av dårlige odds tok seg til finalen og fikk leke sammen med favorittene.

Norges låt i år er et kapittel for seg selv.Vi var flere fra escNorge og OGAE som fikk forhånds lytte til MGP-låtene hos NRK noen dager før de ble offentliggjort. Jeg falt øyeblikkelig for «Grab The Moment». Da låtene ble presentert for folket ble det en veldig negativ stemning blant fansen. De aller fleste syntes startfeltet var dårlig og MGP redaksjonen ble dømt nord og ned. Før MGP finalen var ikke «Grab The Moment» engang nevnt som vinnerkandidat. Flertallet av fansen sverget til dama med horn på hodet eller den utdaterte 80-talls rokken og mente at en av disse var kandidaten som ville representer Norge best i Eurovision.. Så mye for den fan-ekspertisens. Jowsts låt var en outsider, A Dark horse, og overrasket hele MGP miljøet ved å vinne hele sulamitten.

Europas forstå seg på’ere og ESC sider på nettet levnet heller ikke Norge noen sjanser til å nå finalen i Kiev. Heldigvis klarer vanlige mennesker og fagjuryene å gjenkjenne en god låt og stemte Norge videre til finale. Jeg tror det var mange MGP og Eurovision fans som fikk hakeslipp da Norge en liten stund i avstemmingen ledet over erkefavorittene Sverige og Italia og til slutt plasserte seg på en suveren 10.plass i finalen.

Startfeltet i finalen i år var bedre enn på lenge, det var også jevnere og mer spennende. Dessverre høres mange av låtene ganske like ut og det må de jo bli når samme personer har skrevet flere av låtene. F.eks har Joacim Persson og Borislav Milanov skrevet 3 av bidragene mens flere andre svenske låtskrivere er involvert i mange av de andre låtene. Ikke noe feil med svenskene, men de skriver veldig lik klingende MF låter, noe som ikke skaper originalitet men tvert imot kjedsommelighet.

Det er kanskje derfor at Italia og Portugal tidlig ble favoritter. De sto for noe originalt, noe som skilte seg ut og som kom gjennom TV-ruta og tok deg med storm, enten for det var en gladlåt som fikk deg i dansemodus eller det var romantikk. Begge låtene og artistene vekker følelser i folk på den ene eller andre måten. Derfor spilte det i grunnen liten rolle for meg hvem som vant, men på en måte må jeg si at jeg ble ekstra glad at det til slutt ble Portugal.

Først og fremst fordi det var Portugals første seier og fordi låta er så utrolig vakker og er en virkelig motpol til alt det andre maset som ble presentert fra Kievs store scene. Låta har en vakker melodi, er melankolsk, rolig og fredfylt og er som balsam for sjelen. Da den ble framført på den lille scenen var det dørgende stille i den store salen og alle sto som paralysert, noen av publikum tørket til og med tårer. Dette er musikk med følelser på sitt beste.

Dessverre kom ikke Italias bidrag like godt til rette. Kameraføring med mye avstandsbilder for å få med hele scenen gjorde ikke den sjarmerende Fransisco Gabani noen tjeneste og han kom ikke like godt gjennom TV-skjermen som han gjør i videoen. Apen virket plutselig malplassert, slik som vestlig mennesker ofte kan være i sin streben etter østlig ro og karma.

Dessverre var ikke scenen optimalt anpasset de ulike artistene. Bakgrunnen var alt for urolig med blinkende lys, streker og sirkler, enorme ansiktsportretter av artistene og alt annet psykedelisk fjas de klarte å mane fram. Artistene så ofte ut som små og bortkommende streker og stakkars Isaiah som labbet rundt med knekk i knærne og for store sko forsvant rett og slett inn i den grå «solnedgangen» som var like grå og dyster som frakken han hadde på. Det samme gjorde Levina fra Tyskland. Grå kjole med grå og sølvfarget bakgrunn er ingen god kombinasjon om man vil skinne og vinne ESC. Det gjør deg usynlig og gir deg tvert imot siste plassen..

Orkesteret er dessverre borte, koristene er oftere og oftere gjemt bort bak scenen og de fleste land i år opptrådde uten dansere. Det gjør at artistene er ganske alene på scenen og ser faktisk svært bortkommende ut. Hva blir det neste, kanskje setter de bare på en tape med låta så er vi kvitt artisten også. Det kan jo bli ganske underholdende å sitte i 3 til 4 timer å se på en enorm led-skjerm i farger mens musikken spilles i bakgrunnen. Jeg velger å tro at nettopp Norge gjorde det bra fordi scenografien hang sammen med låta og at det var bevegelse på scenen. Jeg går faktisk inn for å få slutt på disse enorme led-skjermene som ødelegger hele opplevelsen for meg. Man blir faktisk stresset og aggressiv etter en stund med all denne flimringen på skjermen.

Forresten, hva er det med dagens mote? Alle menn stiller med for små og trange dresser, Bukselengden slutter langt oppe på leggen og ser ut som det vi før i tiden kalte høyvannsbukser. Prikken over i’en er å ikke ha på seg strømper slik at skoene blir overdimensjonert i forhold dressen. Det er bare en ting å si om dette: Fælt, grusomt og lite sexy.

Når det gjelder kvinnene er det heteste nå å stille i «badedrakt» med en eller annen form for gjennomsiktig tyll over å kalle det en kjole. Man skal helst ha et langt «raseben» utenfor tyllen slik at man ser mest mulig avkledd ut. Jo nærmere Sør og Øst Europa man kommer» jo mer utbredt er fenomenet mens Nord Europa oftest går for en mer tekkelig og tilkneppet påkledning av ikke alltid den mest elegante sorten. Jeg tror det har med klimaet å gjøre.

Mens hele Europa og kanskje resten av verden ringte og sms’et sine stemmer ble vi underholdt av flere av Ukrainas kjente artister. Den runde disko-kula Verka, tidligere vinner Ruslana, ONUKA & NAOFI og fjorårets vinner Jamala. Jamala framførte sin siste låt «I believe in U» og midt under akten ruslet en Ukrainer opp på scenen, drapert i det Australske flagget dro han ned buksa og moonet hele Europa og resten av verden. Sikkerhetsvaktene fikk han raskt av podiet mens Jamala så helt uberørt ut og sang videre i vilden sky. Artig innslag men hvor er artistene sikkerhet? Ripe i lakken til sikkerhetsansvarlig deles herved ut. Vi så jo noe av det samme i Oslo i 2010 og man bør kanskje ikke være så naive å tro at alle har morsomheter på agendaen.

Gårdagens avstemming ble både spennende og morsom. Ken-dukkene bablet i vei om løst og fast mens Israel forklarte at de trakk seg fra konkurransen inntil videre da landets eneste EBU tilknyttede kanal skulle legges ned for godt. For en dramatikk. Jeg er sikker på at en annen Israelsk TV kanal blir innmeldt i EBU raskere enn svint og at Israel er på plass i Lisboa neste år.

England eller United Kingdom, som det heter i Eurovision verdenen vil også ut av konkurransen meldes det. Men England vil jo ut av alt for tiden og isolere seg på den vesle øya si uten kontakt med omverdenen. Et Eurovision Brexit ville vært på sin plass og vi får håpe at Theresa May tar med dette inn i forhandlingene om EBU avgiften til bl.a. Eurovision mens hun forhandler om Brexit.. Kanskje de ikke vil være en av de store lenger, men heller liten og ubetydelig nasjon. Deres exit fra ESC vil i så fall ikke være et tap. Det er lenge siden de produserte noe relevant til ESC.

Da Norge et øyeblikk hadde flere poeng enn Sverige må jeg si at jeg hadde et lykkelig og tårevått øyeblikk. Våre gode venner i Ullared hadde ikke et poeng til overs for oss nordmenn. Finland og Island skrapte sammen hvert sitt fattige poeng mens Danmark strakk seg til 6. Så mye for den nabostemmingen og vi kan konstatere at Norge klarte seg utmerket på egenhånd. Vi ble nr 10 i finalen uten noen videre hjelp fra våre naboer. I stedet har vi nå fått et lidenskapelig forhold til våre nye venner Tyskland og Baltikum som gav oss henholdsvis 12 og flere 10’ere.

Da Portugal ble utropt som vinner var det nesten ikke et tørt øye å spore i vår hjemmelige forsamling. Enten var det fordi vi var rørt over varmen og kjærligheten dette søskenparet fra Lisboa gav oss på direkten eller så var det fordi sendingen var en time på overtid og alt scenelyset hadde slitt ut øyene våre.

Lurer forresten på om Jon Ola Sand synes han gjorde en god figur i går. Jeg vedder skjorta mi på at hans tid snart er omme og Christer Björkman overtar hele EBU. Han kan jo styre EBU som han styrer MF og samtidig bygge opp en australsk versjon av MF i Sydney. Faktisk så tror jeg at Christer Björkman overtar hele verden ganske snart og at alt blir bare gull, glitter og led-skjermer.

Klokken nærmet seg 0100 da Ken dukkene tok farvel med Europa og omegn.. Da var vi rundt bordet ganske øre i hodet, trøtt i øyne og ører og mette og forsynte av praktisk talt alt. Gjestene seilte ut og det suste en lett bris i hode da jeg la det på hodeputa, en sommerlig bris i Portugal tror jeg det var og en stor scene i Lisboa hvor Salvador Sobral overrekker vinnertrofeet i Eurovision Song Contest til Norge. Jeg husker svakt at året var 2018.

 

Sist redigert tirsdag, 16 mai 2017 13:21