Logg inn
x
eller
Registrer
x
eller

13. mai 2018 - 07:24

BLOGG: Å analysere Yatzy

Av
Det gikk bare helt passe bra for Norges Alexander Rybak i år. Det gikk bare helt passe bra for Norges Alexander Rybak i år. Foto: Hans-Petter Fjeld, escNorge

 

Dette er en kommentar skrevet av redaktør i escNorge Anders M. Tangen.

Snipp Snapp Snute, så var Askeladden ute. Eller i alle fall på en femtende plass. Mens israelske Netta så definitivt er inne. Noe av det som har skjedd de siste dagene er lett å forstå, men å prøve å forstå noe av det andre er som å forsøke å analysere, ta lærdom av og tolke en Yatzy-kamp.  Siden jeg har et spesielt ansvar for å dekke MGP og de norske bidragene i escNorge har jeg nå konsentrert min oppsummering mest om den norske innsatsen og resultatet 

Jeg har ikke spilt veldig mye yatzy i mitt liv, men nok til å vite at jeg i begrenset grad kan styre spillet eller ta valg som styrker meg i konkurransen mot de jeg spiller sammen med. Slik er det nok i Eurovision også. Til en viss grad er det den norske delegasjonen, og det norske folks valg som styrer resultatet. Men tilfeldighetene spiller også inn. Ting vi aldri får svar på er for eksempel hvordan Norge hadde gjort det med et startnummer mot slutten av finalen. Selv om det sies, med rette, at en god låt vinner uansett startnummer så er det slike små tilfeldigheter som kan være med å avgjøre.

Nå er det slik i dag at jeg ikke har noe behov for å bidra til å bortforklare en femtende plass i Eurovision. En femtende plass er dårligere enn jeg hadde ønsket meg, men det er ikke helt krise heller. Det er godt opp over "midt på treet" å legge 26 låter bak seg i en konkurranse som av de fleste ble sett på som en veldig bra Eurovision-årgang. Men Kringkastingssjefen sa i 2016 at NRK har som et strategisk mål å vinne Eurovision innen få år, oddsen hadde oss tidvis oppe på førsteplass, og Norge ble blant annet av BBC omtalt som en av storfavorittene.

Slike ting er med på å øke forventningspresset, og gir oss ekstra fallhøyde. Hadde vi ligget an omtrent som Island på oddsen hadde 15.plass vært en stor lettelse.  Så mye av dette handler om forventning. Hvor er det rimelig å forvente at Norge skal plassere seg resultatmessig?

Men, dersom NRK mener alvor med at de har som mål å vinne Eurovosion innen få år må de jo sette seg ned å analysere årets innsats, og se hva de kan lære.

Og her er vi litt tilbake til kunsten å høste erfaringer fra og lære av et parti yatzy. Noe kan vi styre, andre ting ikke. Jeg vil derfor nå dele noen tanker omkring det NRK og artistens apparat rår over.

Norge vant sin semifinale. Og det med en framføring som flere mente ikke var Rybaks beste. Disse skjønnhetsfeilene, som at danserne ikke hadde særlig mye lys i ansiktene sine var rettet opp til finalen. Finaleframføringen framsto for meg langt mer levende og tilstede. Men framføringen i semifinalen ble altså av både jury og folk vurdert til å holde til en seier.  To dager senere ble vi dømt nord og ned av samme jury. La gå med det at det var langt sterkere konkurranse i finalen enn i semifinalen, men det forklarer ikke det så store spranget resultatmessig. Da står vi igjen med at det må ha vært tilfeldigheter som startnummer og andre utenforliggende ting som forklarer at en låt som vinner semifinalen, kommer på femtendeplass i finalen. Det er blant tingene NRK ikke rår over. 

Det NRK rår over er låtene som er med å konkurrere i den norske uttakingen og hvordan vår representant i konkurransen velges ut, og hvordan løpet legges opp før og under konkurransen når det gjelder PR og oppkjøring. 

I år ble den norske finalen nominert til gullruten for første gang og høstet lovord som arrangement. Men ingen av låtene har vært på hitlister, eller blir radio-hits. Det bør fortelle noe om at MGP i år, rent musikalsk ikke traff helt pulsen rent musikalsk. Kanskje ble det viktigere å levere en god og underholdende TV-sending enn å finne den aller beste låten? Kanskje er ti låter for lite å velge mellom? Kanskje skal NRK igjen ta delfinaler opp til vurdering? Vi så den gangen vi hadde delfinaler at det var et engasjement i folket som varte litt lenger, og folket fikk anledning til å "tenke litt på det" når det gjaldt hvilken låt vi skulle velge som vår representant til slutt. Kanskje må et enda tettere samarbeid med norsk musikkindustri til for både å finne og produsere de rette låtene.

Er det slik at det kun er interne "maktforhold" og tanker om uavhengighet som gjør at årets MGP-låter har blitt så spilt så lite på NRKs egne radiokanaler? Eller var årets låter rett og slett ikke gode nok?  Selv mener jeg at menyen vi fikk servert i årets MGP var for snever. Det var for få genre å velge mellom. Det var som å gå på restaurant og få en meny som kun besto av forretter av fisk.  Jeg tror man må våge at ta det langt lenger ut i svingene. Årets israelske bidrag var kompromissløs i både form og innhold. Jeg vil ha ballader som er tydelige, vakre og rene ballader. Jeg vil ha rockelåter som er akkurat så harde og røffe som en kan forvente fra en av klodens mest troverdige rocke-nasjoner. Jeg vil ha pop som er akkurat så iørefallende, fengende og melodisterk som en kan forvente av et land som akkurat nå kan smykke seg med internasjonale stjerner som Sigrid, Alan Walker og Kygo. Å kjøre "safe" for å finne en låt som er felles minste multiplum som alle kan enes om framstår for meg akkurat nå veldig "old school". Vinnerne i Eurovision de siste årene har vært kjennetegnet ved at de nettopp ikke er slike kompromisslåter.

Så er det en annen faktor NRK og artisten og rår over. Nemlig oppkjøringen til den internasjonale finalen. I fjor hadde vi artister som brukte enhver anledning til å komme seg rundt, treffe fans og publikum rundt i Europa, som hadde direktesendinger på Facebook hvor alle kunne stille spørsmål. De gjorde vesentlig bedre resultatmessig enn odds og meningsmålinger på forhånd skulle tyde på. I år ble det av ulike grunner et helt annet opplegg i oppkjøringen. Artisten deltok ikke på disse forhånds-showene og gjorde heller ikke mye interaktiv PR. På den måten minnet årets opplegg noe mer om det en ble nødt til å ha rundt Agnete i 2016 på grunn av sykdom. Hun røk i semifinalen. Både Carl Espen og Mørland/Debrah Scarlet drev en ganske offensiv sjarmoffensiv i møte med fans, og publikum, både i direkte møte, og i sosiale medier. De fikk begge en åttende plass. Margaret Berger i 2013 gjorde også en betydelig PR-job på forhånd og endte opp på en tredjeplass.

Jeg har ingen tall eller belegg for at slik omfattende PR-virksomhet er utslagsgivende for resultatet. Men de senere års erfaringer kan kanskje tyde på det. I alle fall er det noe som bør opp på NRKs evalueringsmøte over helgen.

Når det gjelder finalen for øvrig var det etter min mening en av de aller beste. Ikke et sekund savnet jeg svære LED-skjermer. De som ønsket det, betalte det hele selv, som f.eks Tyskland og Sverige. Det er helt ryddig og greit. Det var pausenumre og åpningsnummer av høyst musikalsk og kompetent slag som viste akkurat hvilket land vi var i. Slik jeg vil ha det.

Så vant Israel. En låt jeg er moderat fan av, men som jeg har stor respekt for som vinner. Det blir en aldri så liten nødt for EBU å planlegge neste års arrangement både politisk og sikkerhetsmessig. Men det er jeg ganske sikker på at Jon Ola Sand og resten av gjengen håndterer med stødig og diplomatisk hånd. Det er ikke første gang de settes til å håndte betente politiske spørsmål rundt et slik arrangement. Det er i alle fall ikke rettferdig for Netta eller tilhengerne av vinnerlåta å la gleden over seier drukne i storpolitisk betent diskusjon. Den kommer tidsnok når stedet for arrangementet skal diskuteres.

Mitt mantra i Eurovision er alltid at en låt ikke blir bedre i mine ører av å komme høyt på resultatlista. Den blir heller ikke dårligere av et svakt resultat. "That´s how you write a song" vil surre og gå å spillelista mi, og min tre år gamle Marie kommer fortsatt til å ville danse til den sammen med pappaen sin. I grunnen er det enda viktigere enn å vinne i Yatzy. 

Sist redigert 13. mai 2018 - 11:19
Anders Martinius Tangen

Anders M. Tangen har dekket Grand Prix stoff for NRK i flere år. Nå er han foredragsholder for næringslivet, og har sin egen Eurovisionblogg ved siden av å være redaktør for escNorge.net