19.mai 2017 - 23:47

En kjempes fall: Tyskland

Skrevet av

Etter ett fattig poeng fra en heller begredelig Eurovision-rekord, har det oppstått den rene lynsjestemningen i Tyskland. Ikke bare blant fansen, men også fra pressen – som nå krever at noe må endres.

To sisteplasser på rad, den ene på «nil points» - og i år en 25. plass og kun «slått» av Spania med 1 fattig poeng - gjør at en av verdens største musikkmarkeder opplever en resultatrekke som langt fra samsvarer med de ressursene tyske medier faktisk legger i sin Eurovision-utvelgelse.

For Tyskland og selskapene NDR og ARD satser, men får det bare ikke til. Og ser man tilbake på historien i konkurransen, ser man klart at til tross for to seiere og rekke topp-plasseringer – finner vi også en rekke mer eller mindre begredelige resultater helt siden landet var ett av de aller første deltakerlandene tilbake i 1956.

Tyskerne har alltid vært glade i seg selv, og spesielt i språket sitt. Derfor tjente de lenge på sine hjemlige tradisjoner i såkalt erketypisk tysk schlagerstil, så lenge språk og orkester var obligatoriske elementer i konkurransen.

Denne forkjærligheten for eget språk gjorde også sitt til at engelskspråklige låter og hits kom rimelig seint inn på markedet, og skulle man slå gjennom utenfra i Tyskland – måtte man omtrent på 60- og 70-tallet synge på tysk. Flere nordiske artister, deriblant Wenche Myhre, hadde stor suksess med denne formelen. Også Cliff Richard var et navn som tidlig knekket koden, med tyskspråklige innspillinger av allerede kjente engelskspråklige hitlåter.

Fra midten av 70-tallet, endret det hele seg. Tyskland ble plutselig et eksportland for den nye disco-bølgen, og begrepet «eurodisco» ble et begrep der en bråte navn stormet inn på lister verden over. Boney M. var ett eksempel. men også et navn som Donna Summer hadde sin base i Tyskland.

Denne trenden fortsatte i tiåret etter, men discoen døde og ble erstattet av hva man kunne kalle europop. Modern Talking og Sandra var storselgere, uten at man hørte så mye til dette i Eurovision da språkregelen hindret disse engelskspråklige navnene i å delta. Men disse tiårene ga Tyskland stadig markedsandeler i musikkmarkedet, og førte landet etter hvert opp på en gode nummer 3 som verdens største popmarked – kun slått av USA og britene.

At Japan i ettertid har forbigått tyskerne i konsumpris og antall solgte enheter ser vi bort fra her, da asiatisk og japansk musikk nesten uten unntak knapt har satt sine spor på våre lengde- og breddegrader. Tyskland er stadig det tredje største markedet for pop og rock her i det såkalte «vesten».

Men ...: Noe hendte seks-syv år inn i dette årtusenet. Etter å ha servert listene (og skrekk gru, Modern Talking invaderte listene – igjen!) , med både pop og dance gjennom hele 90-tallet: Det hele stanset opp. I stedet fikk man mer gitardundrende band og artister, som imidlertid i alle fall delvis valgte å synge på tysk – og etter en liten internasjonal Rammstein-feber, forsvant tysk musikk omtrent fullstendig fra internasjonale radio og lister.

Lenas seier i Oslo 2010 var faktisk et hederlig unntak.

Cascada var et også et av disse få unntakene, blant annet med hits også på amerikanske Billboard. Men begge disse navnene er unntak i klassen, og Cascada hadde ærlig talt stort sett suksess med dundrende updates av allerede eksisterende slagere og hits.

Da de kom med en originallåt, gikk det fullstendig galt i ESC – med «Glorious» i 2013.

De siste årene har Tyskland sendt omtrent liktlydende bidrag, med fellesnevnerne «ung kvinne», «grei stemme» og «talentfull». Og ... Utenlandske låtskrivere. I motsetning til låtene i forkant, uansett plasseringer i ESC, har ikke disse akkurat satt de tyske listene i brann.

Fellesnevneren har vært at disse har vært helt OK poplåter, myntet på radiomarkedet – men kanskje noe for seint ute? Hva vi her i Norge ville kalt typiske Idol-låter, da dette konseptet var på sitt mest populære.

Seertallene i Tyskland er svært viktige for Eurovison, og til tross for de katastrofale resultatene de siste årene er ennå konkurransen sett i forhold til de andre store landene i Europa, svært gode i landet. Men dette vil ikke vare evig, og signalene fra Tysklands kringkastere er at dette er noe de tar svært alvorlig. Her skal det satses fremover, men hvordan vet man ikke.

Trenden med å velge utenlandske låtskriver er nok heller ikke tilfeldig, for ser man på de tyske listene – er de mest suksessrike navnene om dagen nettopp hjemlige stjerner på hjemmespråket. I motsetning til årene fra slutten av 70-tallet til langt ut i dette årtusenet, finner man knapt et eneste tysk navn på internasjonale lister om dagen.

Man kan si hva man vil om Eurovision, men selvfølgelig har dette en sammenheng med landets resultater de siste årene.

I dagens popverden der låtskrivere og produsenter krysser landegrensene, er nettopp det Tysklands største utfordring. Hvordan finne formelen som kombinerer hjemlig popindustri med internasjonale trender.

For interessen og seerpotensialet er der. Og uansett smak og behag: Vi har behov for Tyskland som en magnet og stormakt i Eurovision som konkurranse.

Sist redigert 25.mai 2017 - 21:30