Logg inn
x
eller
Registrer
x
eller

4. september 2018 - 07:49

Sist, men ikke minst for 15 år siden

Av

For andre år på rad var det ett baltisk land som var åsted for årets internasjonale finale.

Og det var jo en fin ekstrapremie for jenta som skaffet Latvia arrangementet, Marie N, at hun fikk være programledere sammen med vokalisten fra gruppen Brainstorm Renars Kaupers

De klarte brasene veldig bra og for et land som hadde hatt mye motbør resultatmessig skulle det endelig klaffe.

Og det måtte en kvinne som hadde skrevet sangen sin selv med mye innflytelse fra hjemlandet sitt som endelig skulle ta seieren og hun het naturligvis Sertab og sangen «Everyway That I Can».

Hun fikk kamp helt til målstreken og det var ikke før siste land som stemte Slovenia, som gav Russland 12 poeng og Tyrkia 10 poeng, men bare 3 poeng til Belgia som ledet da, at seieren var sikret.

Bare tre poeng skilte de tre landene som endte på seierspallen, og siden den gang har vi vel i grunn ikke hatt en skikkelig spennende avstemming.

Belgia dette året husker vi kanskje best med låten «Samoni» sunget av gruppen Urban Trad på et språk oppfunnet for anledningen.

Mest oppstyr klarte de to jentene fra Russland i gruppen t.A.T.u å lage. På pressekonferansene ignorerte de stort sett alle spørsmål som ble spurt dem og drev i stede og skriblet på noen papir de hadde foran seg.

De de endelig nedverdiget seg å svare på ett spørsmål om hva de gjorde mellom prøvene svarte det at de hadde vill og hemningsløs sex med hverandre.

De burde kanskje brukt tiden til sangtimer, for det var muligens mangelen på vokale ferdigheter som fratok dem seieren.

Norge kom på en flott 4.plass med den fine balladen fremført av Jostein Hasselgård, «I’m Not Afraid To Move on».

Den norske kommentatoren Jostein Pedersen gjorde seg også bemerket med å mene at den svenske duoen Fame som kom på 5.plass hadde like mye utstråling som IKEA-bokhyllen Ivar.

2003 var for øvrig det siste året det kun ble arrangert finale. Fra påfølgende år ble semifinaler innført og alle land som ville være med fikk dermed sjansen til å nå finalen.

Men, over til landet som endte på den sure sisteplassen og det var et land mange muligens aldri hadde trodd skulle klare å gjøre det så dårlig.

Etter at språkregelen ble opphevet i 1999 var den fordelen de engelskspråklige landene hadde hatt blitt helt borte og plutselig var de også en av «røkla».

Og røkla-landet i 2003 ble Storbritannia og utrolig nok har de vel stort sett holdt seg blant «røkla» resultat-messig siden den gang. De har med andre ord på en måte aldri kommet seg over dette sjokket.

De som startet elendigheten var duoen Jemini og sangen deres «Cry Baby».

Låten var i grunn ikke så mye å gråte over, men vedkommende som hadde vært sanglærerne til Chris og Gemma felte nok noen tårer over den dårlige vokale innsatsen de stod for.

Disse to hadde vært en duo i mange år og sunget på puber og klubber over hele landet. Og tankene var vel at Europa nå skulle erobres.

Den planen slo helt feil for etter den forsmedelige sisteplassen ble det droppet av plateselskapet og egentlig gjort til latter for hele Storbritannia.

Nå mente riktignok den legendariske britiske kommentatoren Terry Wogan at de ble straffet på grunn av landets innblanding i Irak-krigen, tror nok den godeste Terry hadde ett tonedøvt øyeblikk når han sa dette.

Et par gjenforeningsøyeblikk har duoen hatt i noen Eurovision-relaterte TV-program i hjemlandet.

Som damen som endte på sisteplass i 1998 har også Gemma hatt problemer med loven. Hun ble tatt i trygde-misbruk for noen år siden, hun fikk økonomisk støtte som enslig mor, problemet var at hun da allerede hadde vært gift i 3 år.

Det er nesten så en ikke vet om man skal le eller gråte, hva er det med disse damene som ender på null poeng?

Uansett, nyt låten som kom på sisteplass for 15 år siden, en slags form for underholdningsverdi har den for alle.

Morten Thomassen

Jeg har vært med siden Kiev og er i tillegg president i den norske Grand Prix-klubben og har vært på 25 internasjonale finaler.