× Historie

Festival Of British Popular Songs

Mer info
24/10/2017 15:47 - 31/10/2017 18:34 #21 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1972: A Song (And One Group) For Europe

Kvintetten New Seekers ble årets utvalgte; da EBU hadde åpnet opp for grupper. Gruppa ble dannet i 1969 av Keith Potger; som hadde vært en del av det legendariske Seekers. Ble i forkant av deltagelsen allemannseie da en Coca-Cola-reklame ble til million-selgeren I'd Like To Teach The World To Sing . På 70-tallet ble Potger kun en bakmann (og startet etter hvert opp den originale Seekers igjen). Under deltakelsen (12.februar) besto New Seekers av Lyn Paul, Eve Graham, Marty Kristian, Paul Layton og Peter Doyle. Beg, Steal Or Borrow toppet VG-lista, mens det ble en 2.plass på den britiske hitlisten (samme plassering som den fikk internasjonalt). Circles var oppfølger-singlen.



Vinnerne:

Tony Cole, Graeme Hall og Steve Wolfe var relativt ferske som låtskrivere. En av deres komposisjoner Big Fat Oranguman ble samme år utgitt av den svenske gruppa Glenmarks (med tre MF-deltakelser foran seg). Gitaristen/produsenten Wolfe sto senere (sammen med Ronnie Scott) bak Bonnie Tylers gjennombrudd som artist 1976-77 ( Lost In France , It's A Heartache ). Here Am I og My Guns Are Loaded ble i 1978-79 Topp 5 hits i henholdsvis Norge og Frankrike.



Mike Leander deltok for tredje gang, og fikk sin beste plassering med bidraget One By One (2.plass). Leander var samtidig opptatt med å lansere Gary Glitter. Hans låtskriverpartner, Eddie Seago, lå senere bak Your Baby Ain't Your Baby Anymore; en Topp 20-hit for Paul Da Vinci.



Mike Sammes hadde deltatt i 1956 som en del av Coronets. Med sin egen vokalgruppe, Mike Sammes Singers, medvirket han jevnlig på TV, og på plater sammen med mange meriterte artister (bl.a Cliff Richard, Tom Jones og Beatles). Etter deltakelsen fikk vokalgruppa en listetopper gjennom Whispering Grass (Windsor Davies & Don Estelle). Sammes ga også ut egne utgivelser; hvor en versjon av Somewhere My Love (fra filmen Doctor Zhivago) ble en hit. Bidraget Out On The Edge Of Beyond (nr.3) ble også innspilt av vokalgruppa hans.



Trompetisten Ray Davies hadde i 1963 (sammen med Ken Thorne) nådd Topp 5 på den britiske hitlisten; med tittelmelodien fra filmen The Legion's Last Patrol. Opererte senere på 60-tallet under Button Down Brass; som spilte inn bidraget Why Can't We All Get Together (nr.4).



Ronnie Dunlop hadde forsøkt seg som artist før han bidro med årets 5.plass; Sing Out. Et ubeskrevet blad som hadde skrevet materiale til den senere deltakeren (både nasjonalt og internasjonalt) Malcolm Roberts.



Den legendariske musikeren Roy Wood ; med bakgrunn fra gruppa Move (hvor han var ansvarlig for alle hits; inkludert listetopperen Blackberry Way ), sto bak sisteplassen Songs Of Praise. Dannet sitt eget band Wizzard (med stor suksess), etter å ha vært med på å danne Electric Light Orchestra, samme år; Ball Park Incident ble utgitt mot slutten av året.


Siste endring: 31/10/2017 18:34 av TKC.
Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
31/10/2017 18:55 - 31/10/2017 19:18 #22 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1973: A Song (And One Artist) For Europe

Cliff Richard hadde siden 1970 presentert bidragene. Han holdt populariteten ved like med sine TV-show, men platesalget på hjemmebane var langt fra noe å skryte av. Da var det oppløftende at han hadde lojale fans i Asia; samtidig med deltakelsen (24.februar) toppet A Brand New Song hitlisten i Malaysia. Power To All Our Friends , med nærmere 4 ganger så mange poeng som nr.2, ble imidlertid et løft for han i Europa (1.plass i Norge og 4.plass i Storbritannia). Oppfølger-singlen ble (uvanlig nok) årets 3.plass Help It Along (som igjen toppet hitlistene i Malaysia).



Vinnerne:

Alle gode ting var tre for Guy Fletcher og Doug Flett ; som i sin tredje deltakelse vant finalen. Låtskriverne hadde etter forrige Cliff-finale (1968) gitt han With The Eyes Of A Child (1969) og Sing A Song Of Freedom (1971). Etter deltagelsen ga de (den tidligere deltakeren) Clodagh Rodgers Save Me; som ble populær med mange andre artister/grupper.



Tony Macaulay hadde på 60-tallet stått bak gjennombruddet til Foundations ( Baby Now That I've Found You ). Før deltagelsen var han ansvarlig for listetopperen Love Grows (Where My Rosemary Goes), og han skrev opprinnelig (Last Night) I Didn't Get To Sleep At All til duoen Carpenters (utgitt med 5th Dimension).
Geoff Stephens hadde vunnet konkurransen i 1970. Siden den gang hadde han levert flere melodier til Elvis Presley; Sylvia toppet hitlistene i Sør-Amerika. Etter deltagelsen lå han bak (sammen med Macaulay) You Won't Find Another Fool Like Me for New Seekers. Bidraget Come Back, Billie Jo havnet på 2.plass.



Christopher Neil hadde på 60-tallet startet en karriere som artist, før han komponerte Help It Along (3.plass). Etter deltagelsen profilerte han seg som produsent for Paul Nicholas og Dollar. Karrieren hans som produsent tok virkelig av på 80- og 90-tallet med artister som Sheena Easton, Shakin Stevens, Mike + The Mechanics, Céline Dion og a-ha. Eurovision-artistene Johnny Logan og Edyta Górniak benyttet seg også av hans tjenester, mens i 2008 ble Cliff Richards 50-års jubileum markert med Thank You For A Lifetime. Som låtskriver var han året etter (2009) kreditert på Jóhanna Jónsdóttirs internasjonale 2.plass Is It True. Under følger et par sommerhits fra hans produksjon.



Mike Hawker og Brian Bennett deltok for andre gang. Hawker komponerte engelsk tekst til årets spanske bidrag; Eres Tú (Touch The Wind). En av Bennetts mest kjente melodier Chase Side Shoot Up ble utgitt året etter. Bidraget Tomorrow Rising ble nr.4.



Trommeslageren Dougie Wright startet sin karriere på 50-tallet som en del av John Barry Seven. På 60-tallet medvirket han på innspillinger til en rekke artister. Medkomponisten Alan Hawkshaw (deltok for fjerde gang) arrangerte året etter Grammy-vinneren I Honestly Love You; som ble Olivia Newton-Johns første listetopper i USA. Bidraget The Days Of Love ble nr.5.



Australieren Tony Cole startet sin artistkarriere på midten av 60-tallet; da han ble oppdaget gjennom det australske TV-showet Bandstand. Etter at han hadde vunnet fjorårets konkurranse (sammen med Graeme Hall og Steve Wolfe) kom hans Suite: Man And Woman inn på Billboards Hot 100. En annen av hans komposisjoner fra 1972, The King Is Dead (Gabrielle), ble plukket opp av den franske artisten Johnny Hallyday. Samarbeidet med Cliff Richard fortsatte i 1973 med filmen Take Me High. Bidraget Ashes To Ashes havnet på sisteplass.



Wayne Bickerton og Tony Waddington , som senere skulle gjøre seg gjeldende i denne sammenheng, hadde skrevet Sugar Baby Love til årets finale. Året etter ble den en millionselger for Rubettes.

Siste endring: 31/10/2017 19:18 av TKC.
Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
11/11/2017 14:28 #23 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1974: A Song (And One Artist) For Europe

Britisk-fødte Olivia Newton-John (25) ble årets utvalgte artist. Hun hadde emigrert til Australia (sammen med sine foreldre) på midten av 50-tallet. Hennes karriere var fra begynnelsen av 70-tallet basert på coverversjoner (Bob Dylan, George Harrison, John Denver). Noen dager før deltakelsen (23.februar) kunne hun feire sin første Topp 10 hit i USA; da Grammy-vinneren Let Me Be There (med Mike Sammes på bakgrunnsvokal) noterte en 6.plass på Billboard. Vinnerbidraget Long Live Love , som hun mislikte, ble ikke en like stor suksess (11.plass i Storbritannia, 3.plass i Norge). Karrieren hennes tok imidlertid virkelig av i etterkant.



Vinnerne:

Harold Spiro deltok for fjerde gang; tre ganger sammen med Valerie Murtagh . Den meget fotballinteresserte Spiro leverte sanger til klubber som Tottenham, Arsenal, Everton, Sunderland og Queen Park Rangers. Han var i 2002 kreditert på Englands VM-låt We're On The Ball; som nådde Topp 3 på den britiske hitlisten. Murtagh ga ut et soloalbum (som hun produserte selv) i 1982.



Tony Macaulay og Keith Potger sto bak artistens favoritt; Angel Eyes (2.plass). Samtidig gikk Potgers gruppe, New Seekers, i oppløsning. Låtskriverduoen komponerte deres siste singel Sing Hallelujah. Året etter gjenforente Potger det opprinnelige Seekers med ny vokalist (Louisa Wisseling).
Macauley ga samme år den legendariske amerikanske gruppa Drifters deres største hit på ti år med Kissin' In The Back Row Of The Movies.



Ben Findon ble låtskriver/produsent for familiegruppa Dooleys; som ga ut bidraget Hands Across The Sea (3.plass) på singel. En av deres største suksesser var Wanted. Sammen med låtskriverpartneren Geoff Wilkins sto han bak materiale til gruppa Shabby Tiger.



Geoff Stephens og Roger Greenaway hadde begge deltatt tidligere. Greenaway var (sammen med Tony Burrows) en del av duoen Pipkins og gruppa Brotherhood Of Man; som fikk hits med henholdsvis Gimme Dat Ding og United We Stand. Bidraget Have Love, Will Travel ble nr.4.



Stu Leathwood hadde på 60-tallet vært vokalist/låtskriver i Liverpool-gruppa Koobas . Sammen med Gary Sulsh hadde han samarbeidet med Peter Skellern i gruppene March Hare og Harlan County. Som låtskrivere hadde disse to (Leathwood og Sulsh) stått bak Good Old Fashioned Music (utgitt på respektive språk av Glenmarks og We-Be Karlsen), og på 80-tallet komponerte de materiale for Shakin' Stevens (A Love Worth Waiting For).
Bob Saker ble senere på 70-tallet kjent for Smurfe-parodien Stamp On A Skurff Today (utgitt på norsk av Trond-Viggo Torgersen ). Bidraget Loving You Ain't Easy ble nr.5.



Gary Benson hadde startet sin artistkarriere på midten av 60-tallet. Året før deltagelsen ga han ut singelen Let Her In; som senere ble en Topp 10 hit for skuespilleren John Travolta.
David Mindel hadde dannet en duo sammen med David Seys; som samtidig med deltakelsen startet å komponere reklamemusikk (jingles) gjennom Mingles Music. Mindel fikk representere Storbritannia i 2015 med Still In Love With You. Bidraget Someday , som havnet på sisteplass, ble innspilt på fransk av den tidligere internasjonale vinneren Isabelle Aubret.



Roxy Music hadde i november (det foregående året) utgitt A Song For Europe på albumet Stranded (1.plass).

Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
13/11/2017 13:08 - 13/11/2017 16:16 #24 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1975: A Song (And One Group) For Europe

Dette var siste året at artistene ble forhåndsplukket inntil 1992. Etter at en gruppe (Abba) hadde vunnet internasjonalt (det foregående året), ble Shadows plukket ut. Det gikk rykter om at glamrock-gruppa Slade hadde takket nei. Finalen ble arrangert 15.februar. Trommeslageren (Brian Bennett) hadde deltatt tidligere som låtskriver, mens gruppas nyeste medlem, John Farrar, hadde to internasjonale deltakelser bak seg (sammen med Cliff Richard og Olivia Newton-John). Let Me Be The One ble Shadows største suksess i Norge (2.plass), mens den bare nådde en 12.plass på den britiske hitlisten. Oppfølgeren Run Billy Run ble skrevet av samme komponist, men ble ingen suksess.



Vinneren:

Paul Curtis , som på 60-tallet var vokalist i gruppa Starlites, ble en gjenganger i konkurransen (med hele 22 forsøk). På 70-tallet dannet han gruppa Union Express; som fikk en hit med Ring A Ring Of Roses. Wenche Myhres norske versjon (Jeg Og Du Og Vi To Og Mange Fler) toppet VG-lista i hele 14 uker. Året før deltakelsen utga han Name It You Got It under pseudonymet Mickey Moonshine.



Ben Findon deltok for andre gang. Etter deltagelsen var han produsent/låtskriver for Billy Ocean (Love Really Hurts Without You). Sammen med låtskriverpartneren Mike Myers lå han senere bak gjennombruddet til den irske familiegruppa Nolans (I'm In The Mood For Dancing). Bidraget Stand Up Like A Man havnet på 2.plass.



Mike Redway og Brian Bennett sto bak This House Runs On Sunshine (nr.3). Redway startet sin karriere som vokalist allerede på midten av 50-tallet. Utga en mengde med coverversjoner; noen av disse under pseudonymet Redd Wayne, eller som en del av gruppa Typhoons. På 60-tallet ble han medlem av vokalgruppa Mike Sammes Singers, og fremførte temamelodien til James Bond-parodien Casino Royale . Rock And Roll You're Beautiful var blant bidragene som ikke kvalifiserte seg for fjorårets finale. Søsteren til Tanya Tucker, La Costa, gikk inn på Billboards Country-liste (19.plass) med finalebidraget.



Gary Benson og David Mindel deltok for andre gang. Bidraget Don't Throw It All Away (nr.4) ble Bensons kommersielle gjennombrudd (20.plass på den britiske hitlisten). Dave & Sugar fikk en Topp 5 hit med denne på Billboards Country-liste. Senere ble den utgitt av Delfonics, Stacy Lattisaw og Barrington Levy.



Guy Fletcher og Doug Flett deltok for fjerde gang. Fletcher hadde samtidig dannet trioen Rogue; deres Fallen Angel og Dedication ble senere utgitt med henholdsvis Frankie Valli og Bay City Rollers. Cool Clear Air havnet på 5.plass.



Australieren John Farrar hadde bakgrunn fra gruppa Strangers på 60-tallet. Han emigrerte til England i 1970; hvor han ble låtskriver/produsent for Olivia Newton-John og medlem av Shadows. Etter deltagelsen emigrerte han til USA.
Landsmannen Peter Best var medlem av gruppa Pogs på 60-tallet. Det neste tiåret etablerte han seg som filmkomponist. Crocodile Dundee og Muriel's Wedding ble senere blant hans meritter. Bidraget No No Nina havnet på sisteplass.


Siste endring: 13/11/2017 16:16 av TKC.
Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
22/11/2017 11:37 - 22/11/2017 11:49 #25 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1976: A Song For Europe

Britene hadde lagt bak seg sin mest suksessrike periode internasjonalt. To seire, seks andreplasser, en tredjeplass og to fjerdeplasser var fasiten på 12 år (1964-75). Etablerte artister hadde i denne perioden representert Storbritannia, men etter at det hadde begynt å bli et problem å få slike navn til å stille opp; gikk man tilbake til det opprinnelige systemet. Som i 1962 var det 12 bidrag med i finalen; som ble arrangert 25.februar i Royal Albert Hall. Vinneren, Brotherhood Of Man , innehar den internasjonale poengrekorden (med et snitt på 9,65 poeng). Gruppa ble dannet i 1969 av produsenten Tony Hiller , men med en helt annen sammensetning. Kvintetten besto da av duoen Sue Glover & Sunny Leslie , duoen Tony Burrows & Roger Greenaway , og John Goodison. I 1972 ble de omorganisert til en trio, og året etter en kvartett, av samme produsent. Gruppa besto nå av Nicky Stevens, Sandra Stevens, Lee Sheriden og Martin Lee. Det var disse fire 26-åringene som senere sto for britenes tredje seier. Save Your Kisses For Me ble tidenes største suksess fra Eurovision (toppet VG-lista i 10 uker og den britiske hitlisten i 6 uker). Bobby Vintons versjon ble i USA utkonkurrert av originalen (27.plass), mens Margo Smith fikk en Topp 10 Country-hit med bidraget. Den ble utgitt på norsk av Bendik Singers. Oppfølgeren var My Sweet Rosalie.



Vinnerne:

Save Your Kisses For Me ble allerede skrevet i 1974; kreditert til produsenten Tony Hiller og den mannlige halvdelen av gruppa (Lee Sheriden og Martin Lee); som skulle stå for gruppas materiale fremover (inkludert listetopperne Angelo og Figaro).



Gruppa Co-Co ble slått med kun to poeng, men fikk imidlertid representere Storbritannia to år senere. Kvintetten ble dannet som Mother's Pride, og besto av Terry Bradford, Keith Hassler, Cheryl Baker, Kay Langfield og Peter Pereira. Money Song ble utgitt året etter.
Wake Up (2.plass), ble skrevet i 1974 av Alan Merrill og Jake Hooker fra gruppa Arrows; som året før hadde stått bak klassikeren I Love Rock'N Roll. På 80-tallet ble den utgitt med Joan Jett & the Blackhearts.



Tony Christie (32) fikk sin renessanse i 2005 (etter 40 år i bransjen); med gjenutgivelsen av Neil Sedakas Is This The Way To Amarillo . Den solgte over en million eksemplarer i forbindelse med veldedighetsprosjektet Comic Relief. Han debuterte i 1966 med singlen Life's Too Good To Waste ; som inkluderte Jimmy Page (Led Zeppelin) på gitar. På 90-tallet spilte han inn We're Gonna Stay Together (sammen med ESC-vinneren Vicky Leandros) og Walk Like A Panther (sammen med den elektroniske trioen All Seeing I). Sistnevnte ble en Topp 10 hit. Bidraget Queen Of The Mardi Gras havnet på 3.plass og ble ingen salgssuksess. Bidragets låtskriverduo, Geoff Stephens og Tony Macaulay, hadde deltatt flere ganger tidligere.



Duoen Sweet Dreams var satt sammen av Ron Roker , og besto av Tony Jackson (31) og Polly Brown (28). Sistnevnte deltok med et eget bidrag, i tillegg til 4.plassen Love, Kiss And Run . Jackson, som ble født på Barbados, hadde bakgrunn fra reggae-gruppa Skatalites. Duoen var mest kjent for sin versjon av Abbas Honey Honey. En av bidragets låtskrivere, Barry Blue, hadde stått bak Brotherhood Of Mans Kiss Me, Kiss Your Baby (1975).



Louisa Jane White (23) hadde på slutten av 60-tallet vært vokalist i gruppa Birds 'n' B's; som hadde en kvinnelig trommeslager. Hun solodebuterte sammen med backingbandet Savage Rose. Deltok under Sopotfestivalen i 1972 med All My Love . Bidraget Take The Money And Run ble nr.5. En av låtskriverne, amerikaneren Scott English , hadde debutert som artist i 1960, og fått et lite gjennombrudd med High On A Hill i 1964. Som låtskriver ble det etter hvert flere suksesser på 60-tallet; Help Me Girl (Animals), Hi Ho Silver Lining (Jeff Beck) og Bend Me, Shape Me (American Breed). På 70-tallet produserte han debutalbumet til Thin Lizzy, og spilte inn selvskrevne Brandy; som ble en listetopper for Barry Manilow (med tittelen endret til Mandy). English fikk imidlertid representere Storbritannia i 1998.



Waliseren Tammy Jones (31) startet sin platekarriere i 1965. Hun fikk sitt store gjennombrudd med talentkonkurransen Opportunity Knocks, og ble i etterkant (med Topp 5 singlen Let Me Try Again) den mestselgende britiske kvinnelige artisten i 1975. Emigrerte senere til New Zealand. Havnet på 6.plass med Love's A Carousel . Låtskriveren Harold Spiro deltok for femte gang. Samtidig sto han bak temamelodien til TV-showet Saturday Night At The Mill; utgitt av trompetisten Kenny Ball.



Kvintetten Sunshine ble ledet av låtskriveren Rod McQueen; som komponerte Daniel Boones Beautiful Sunday (toppet VG-lista) før han selv debuterte som soloartist. Gruppa hans utga Did You Boogie With Your Baby (In The Back Row Of The Movie Show) ; som ble en Topp 30 hit i USA for Flash Cadillac & the Continental Kids. De fire andre på scenen var Drew Ross, Alistair MacBean, Joy Rose og Jean Hawker. McQueen sto selv bak bidraget Maria (7.plass); sammen med sin kone Eva.



Hazell Dean (23) ble på 80-tallet kjent for å ha gitt låtskrivertrioen Stock/Aitken/Waterman deres første Topp 10 hit (Searchin'). Hun fikk i tillegg en inntreden på VG-lista (They Say It's Gonna Rain). Bidraget I Couldn't Live Without You For A Day (8.plass) var skrevet av fjorårets vinner Paul Curtis. Han sto også bak hennes oppfølgersingler Got You Where I Want You og Look What I've Found At The End Of The Rainbow .



Liverpool-kvintetten Champagne inkluderte ekteparet Norman og Valerie Smeddles; som hadde vært to deler av kvartetten Petticoat And Vine . Foran deltakelsen gjorde de seg bemerket gjennom talentkonkurransen Opportunity Knocks. Takket senere nei til å fremføre neste års vinner (Rock Bottom), etter å ha havnet på en delt 8.plass med A Love For All Seasons. De tre andre på scenen var Phil Thompson, Jan Michelle og Derek Marl. Ekteparet fortsatte senere (under samme navn) som en duo. Bidraget var skrevet av Wayne Bickerton og Tony Waddington ; som på 60-tallet hadde vært medlemmer av Liverpool-gruppene Lee Curtis & the All-Stars og Pete Best Combo.



Polly Brown (28) var fra 1969 vokalist i gruppa Pickettywitch, og hadde samtidig en solokarriere da hun figurerte under prosjektet Sweet Dreams. Up In A Puff Of Smoke hadde året før blitt en Topp 20 hit i USA. Havnet på 10.plass med bidraget Do You Believe In Love At First Sight ; som året etter ble utgitt av Dionne Warwick.



Skotten Joey Valentine fremførte Going To The Movies . Bidraget var skrevet av Daniel Boone ; som hadde vunnet konkurransen i 1965 under navnet Peter Lee Stirling. Denne gangen havnet han nest sist; bak sin egen låtskriverpartner Rod McQueen. Disse to hadde i 1972 nådd Topp 5 på den britiske hitlisten med Chelseas fotballsang Blue Is The Colour. Run Tell The People ble en mindre hit for Boone i 1975.



Australieren Frank Ifield (38) var tilbake i konkurransen etter 14 år. Det var imidlertid lenge siden hans siste britiske hit (Out Of Nowhere). She Taught Me How To Yodel, opprinnelig utgitt i 1962, ble imidlertid nesten 30 år senere en hit i en remix sammen med Backroom Boys. Låtskriveren Tony Craig hadde vunnet Sopot-festivalen med Can You Feel It i 1973. Sammen med Eddy Adamberry sto han for årets sisteplass Ain't Gonna Take No For An Answer . Bidraget ble (merkelig nok) produsert i 1975.


Siste endring: 22/11/2017 11:49 av TKC.
Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
01/12/2017 08:49 #26 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1977: A Song For Europe

Konseptet var uforandret med 12 bidrag. Finalen ble arrangert i New London Theatre 9.mars, men ble bare kringkastet på radio pga streik. Dette påvirket naturlig nok resultatet. Terry Wogan, som tidligere hadde vært kommentator internasjonalt, presenterte de nasjonale bidragene for første gang. En tidligere vinner var blant artistene, mens fjorårets vinnere hadde sendt inn The Night The Circus Came To Town . Den ble imidlertid ikke plukket ut, men utgitt som B-side av Brotherhood Of Man.
Årets vinnere hadde også skrevet bidraget sitt selv. Lynsey de Paul (28) og Mike Moran (29) fikk representere Storbritannia med Rock Bottom (2.plass). Duoen nådde Topp 10 i flere europeiske land (inklusive Norge), mens de bare klarte en 19.plass på den britiske hitlisten. Inger Lise Rypdal og Stein Ingebrigtsen spilte inn en norsk versjon som toppet radioprogrammet med samme navn. Oppfølger-singlen You Give Me Those Feelings (uten Moran) ble imidlertid ingen suksess.



Vinnerne:

Lynsey de Paul hadde på 70-tallet suksess både som artist og låtskriver. Sugar Me (1972) ble hennes største hit (Topp 5 i Storbritannia), og hun ble den første kvinnen til å bli premiert med en Ivor Novello-pris (1974). Bidraget var opprinnelig skrevet til gruppa Blue Mink; som Mike Moran nylig hadde blitt medlem av. Han hadde tidligere vært en del av Ian Gillan Band (Deep Purple). Samtidig med deltakelsen var han involvert i prosjektet Philarmonics; som fikk en mindre hit gjennom en disco-versjon av Beethovens Für Elise . Moran markerte seg i etterkant som komponist for fjernsyn og film. På 80-tallet skrev/produserte han albumet Barcelona for Freddie Mercury.



Ballettdanseren Mary Mason var bare elleve poeng bak vinneren med What Do You Say To Love (2.plass). Men når man vet at Silver Convention bare ble nr.7 internasjonalt, er det neppe sannsynlig at denne ville hatt vinnersjanser. Hun fikk samme år suksess med Angel Of The Morning/Any Way That You Want Me . Låtskriverne, Nick Ryan og Robin Slater, fikk etter konkurransen en hit med Naughty Naughty Naughty (Joy Sarney).



Den London-baserte soulgruppa Foundations toppet hitlistene på 60-tallet med Baby Now That I've Found You. En av dens låtskriverne, John Macleod, hadde skrevet årets bidrag Where Were You When I Needed Your Love (3.plass) sammen med Mike Myers. Gruppa ble ledet av Trinidad-fødte Clem Curtis; som gikk bort i år (76 år gammel). De andre på scenen var Georges DeLanbanque, Valentine Pascal, Leroy Carter og John Savile. Låtskriveren Myers (som hadde blitt nr.2 i 1975), skulle senere stå bak materiale til Bucks Fizz (New Beginning).



Trioen Rags besto av Jill Shirley, Nichola Martin og Steve Glen. De hadde bakgrunn fra gruppa Love Together; som hadde vunnet talentkonkurransen Opportunity Knocks. Shirley; som hadde vunnet Knokke Song Festival i 1975, og Martin; som senere deltok med gruppa Gem, ble på 80-tallet viktige brikker i karrieren til Bucks Fizz. Bidraget Promises, Promises (4.plass) ble først tilbudt neste års vinner Co-Co. Senere samme år vant de World Popular Song Festival med Can't Hide My Love; som var skrevet av samme låtskrivere (David Hayes og Richard Gillinson).



Wesley, Park & Smith var en kvartett (merkelig nok) fra Yorkshire. Låtskriverne til bidraget After All This Time (5.plass), David Mindel og Gary Benson, deltok for tredje gang. Disse to hadde gitt John Travolta flere hits (Whenever I'm Away From You). Året etter samarbeidet Benson med Hollies-vokalisten Allan Clarke (Shadow In The Street).



Manchester-vokalisten Lyn Paul representerte Storbritannia i 1972 da hun var en del av New Seekers. Gruppa hadde startet opp igjen året før uten henne; med materiale skrevet av de internasjonale vinnerne Bill Martin og Phil Coulter. It Oughta Sell A Million ble i 1975 en hit for henne. If Everybody Loved The Same As You (nr.6) var skrevet av veteran-duoen Geoff Stephens og Don Black.



Kvartetten High Society hadde sin opprinnelse fra Australia, New Zealand, Skottland og USA, og besto av Garry Travers, Joy Yates, Alex Keenan og Jacquie Sullivan. Noen år senere fikk de en mindre hit med I Never Go Out In The Rain. En av bidragets (Just For You) låtskrivere, indiske Biddu Appaiah , hadde produsert legendariske Kung Fu Fighting (Carl Douglas) og I Love To Love (Tina Charles), og markerte seg med sitt eget Biddu Orchestra. Etter å ha komponert musikken til to Joan Collins-filmer ( The Stud og The Bitch ), ble han på 80-tallet en nøkkelfigur i Asia.



Sweet Sensation var en multikulturell gruppe fra Manchester (hvor hovedvekten hadde sin opprinnelse fra Jamaica); som ble oppdaget gjennom talentkonkurransen New Faces. Toppet den britiske hitlisten, og fikk en Topp 20-hit i USA, med Sad Sweet Dreamer. Gruppas produsent var 1964-vinneren Tony Hatch. Året etter deltagelsen, med bidraget You're My Sweet Sensation (nr.8), var gruppa imidlertid historie.



Australieren Tony Monopoly var en tidligere Karmelittmunk, som etter å ha tjenestegjort under Vietnam-krigen gjorde seg bemerket gjennom talentkonkurransen Opportunity Knocks. Kabaretsangerens første album ble en suksess i 1976. After The Lovin', som samtidig ble en hit for Engelbert Humperdinck, var oppfølgeren til bidraget Leave A Little Love (9.plass). Låtskriverne Alan Hawkshaw og Ray Cameron deltok for siste gang. Førstnevnte var på slutten av 70-tallet involvert i flere disco-prosjekter (Whizz, Rendezvous og Love De-Luxe).



Carl Wayne var på 60-tallet vokalist i gruppa Move (sammen med Roy Wood). Han var en av de som takket nei til Sugar Baby Love. De samme låtskriverne ga han Way Back In The Fifties. Vant den bulgarske festivalen Golden Orpheus i 1975 (som fant sted på Sunny Beach). Samtidig med årets deltakelse ga han ut materiale som var skrevet og produsert av vinneren Lynsey de Paul. Overtok som vokalist i gruppa Hollies (etter Allan Clarke) på 2000-tallet. Bidraget A Little Give, A Little Take (nr.10) var skrevet av Roger Cook og Roger Greenaway; som hadde blitt nr.2 i 1968.



Liverpool-kvartetten Beano ble dannet på 60-tallet. Fikk en hit på kontinentet med Candy Baby. Vokalisten, Freddie Phillips, hadde skrevet bidraget Everybody Knows selv. Deltok igjen tre år senere; hvor de fikk en 6.plass (under navnet Scramble). Årets forsøk ble imidlertid bare nr.11.



Val Stokes var en studiovokalist fra London; som hadde vært korist under fjorårets konkurranse. Bidraget Swings And Roundabouts, som havnet på sisteplass, var skrevet, produsert og arrangert av Nick Portlock. Han fikk på 80-tallet en Topp 20-hit med en versjon av barneregla Hokey Cokey.


Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
05/12/2017 07:49 - 05/12/2017 08:11 #27 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1978: A Song For Europe

Antall bidrag var uforandret fra de to siste årene. Konkurransen var tilbake i Royal Albert Hall, og ble arrangert 31.mars. Vinneren ble gruppa Co-Co . De var nå blitt en sekstett, hvor halvparten hadde deltatt før; Terry Bradford, Keith Hasler og Cheryl Baker. De nye medlemmene var Paul Rogers, Josie Andrews og Charles Brennan. Gruppa deltok igjen i 1980 (under et annet navn). Det var relativt jevnt bak vinneren; fem av bidragene var under 30 poeng bak Bad Old Days ; som registrerte en 13.plass på den britiske hitlisten. Internasjonalt fikk Storbritannia sin svakeste plassering hittil (nr.11).


Vinnerne:

The Bad Old Days var opprinnelig skrevet for den greske artisten Demis Roussos.
Stephanie De Sykes hadde bakgrunn som vokalist fra gruppa Rain; som nådde en 2.plass på den britiske hitlisten med Born With A Smile On My Face. Som soloartist fikk hun en Topp 20-hit med We'll Find Our Day fra TV-serien Crossroads.
Stuart Slater var på 60-tallet vokalist i beat-gruppa Mojos; som fikk sin største suksess med Topp 10-singlen Everything's Al'right . Han stiftet familie med De Sykes. Begge deltok senere som vokalister i konkurransen.


Trioen Midnight hadde sin opprinnelse fra Barbados, Trinidad og Jamaica. Tony Jackson hadde deltatt i 1976 som en del av duoen Sweet Dreams. Jimmy Chambers hadde bakgrunn fra gruppa Dada (som inkluderte Elkie Brooks og Robert Palmer), og dannet på slutten av 80-tallet gruppa Londonbeat (I've Been Thinking About You); som deltok i 1995. Ruby James medvirket etter deltagelsen i trioen Ritz ( Locomotion ), sammen med Jackson (og Kofi Missah). Hun ble en del av søstre-trioen Sylvia & The Sapphires på 80-tallet ( Shopping Around ); med samme låtskrivere som bidraget Don't Bother To Knock (2.plass). Den ble utgitt av låtskriverne Colin Jennings og Steve O'Donnell under navnet Cognac i 1986. Den tredje låtskriveren, Kenny Lynch, hadde deltatt på 60-tallet.



Brødrekvintetten Jarvis Brothers (med en alder fra 10 til 19 år) ble til en kvartett siden den yngste, 10-årige Ivor Jarvis, var for ung til å kunne delta. Låtskriveren, Paul Curtis, sto bak to bidrag i årets konkurranse. One Glance ble nr.3. Tidligere på 70-tallet hadde han skrevet Suzanne for Montanas, og Head In The Clouds for den nederlandske rockegruppa Cosmic Dealer.



Skotten Chris McClure tok artistnavnet Christian i forkant av deltakelsen. Startet sin karriere på 60-tallet som frontfigur i gruppa Fireflies. Shine It On , som endte på en delt 3.plass, var skrevet av Bill Martin og Phil Coulter; internasjonale representanter for Storbritannia i 1967 og 1968. Ektefellen til Coulter, irske Geraldine Branagan, hadde blitt nr.5 for Luxembourg i 1975 (med et bidrag som låtskriverduoen sto bak). Duoen lå bak hennes karriere i etterkant; inkludert bidraget som hun (igjen) ble nr.5 med (for Storbritannia) under World Popular Song Festival i 1976 (Romano).



Musikeren Labi Siffre hadde fått sitt gjennombrudd med It Must Be Love (1971); som ti år senere ble utgitt av Madness. I Got The (1975) ble samplet av Eminem/Dr.Dre ( My Name Is ) på slutten av 90-tallet. Siffre gjorde comeback som artist på midten av 80-tallet (Something Inside So Strong). Selvskrevne Solid Love havnet på 5.plass.



Den amerikanske studiovokalisten Jacquie Sullivan hadde bidratt med vokal for konkurrenten Labi Siffre i 1975, og medvirket senere på utgivelser for artister som Bryan Ferry og Frank Sinatra. Figurerte (som en av flere vokalister) under Birds Of Paris på Marc Cerrones utgivelser. Hennes selvskrevne bidrag Moments kopierte fjorårets plassering (6.plass); da hun var en fjerdedel av gruppa High Society.



Kvartetten Babe Rainbow hadde skiftet navn (fra Ramelles) året før deltagelsen, og besto av Patricia Henry, Cheryl Augustine, Ellen Warren og Nikki Wright. Låtskriveren Peter Morris hadde tidligere på 70-tallet toppet listene i Sør-Afrika med Sunday Monday Tuesday. Han vant konkurransen året etter. Den andre låtskriveren, Irving Martin, var samtidig en av de som sto bak musikken til fjernsynsserien Return Of The Saint (som ble sendt på NRK). Don't Let Me Stand In Your Way havnet på 7.plass.



Den nord-irske kvintetten Sunshine ble landskjent gjennom talentkonkurransen Opportunity Knocks. Trommeslageren deltok ikke på scenen. Låtskriverne, Wayne Bickerton og Tony Waddington, kopierte plasseringen med Too Much In Love (8.plass) som de hadde fått (to år tidligere) med en annen kvintett (Champagne). Låtskriverduoen deltok i år med to bidrag, og de hadde tidligere vært ansvarlig for karrieren til den amerikanske trioen Flirtations .



Kabaretdanseren Ronnie France var ektefellen til låtskriveren Paul Curtis. Han var samtidig ansvarlig for skotten Pat McGlynns utgivelser. McGlynn deltok på 90-tallet som låtskriver. Bidraget Lonely Nights ble nr.9.



Bob James hadde vært medlem av progrockgruppa Skin Alley . Gruppa ga ut sitt debutalbum i 1969; hvor saksofonen til James er fremtredende på All Alone. Han sto bak en del av gruppas materiale; bl.a You Got Me Danglin' (1972). We Got It Bad ble nr.10.



Brown Sugar var en kvinnelig Afro-trio; Salli Kamara, Uti Kooffreh og Stellina McCarthy, med erfaring fra musikaler (Hair, Jesus Christ Superstar, The Black Mikado). Bidraget Oh No, Look What You've Done havnet på en delt sisteplass. Låtskriverne, Wayne Bickerton og Tony Waddington, hadde tidligere stått bak karrieren til Rubettes .



New wave-trioen Fruit Eating Bears ble dannet i 1976, og besto av Neville Crozier, Chris Crash og Garry Croudace. De fremførte sitt eget jumbo-plasserte bidrag Door In My Face . Produsenten, Vic Maile, førte dem sammen med Hazel O'Connor året etter.


Siste endring: 05/12/2017 08:11 av TKC.
Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
10/12/2017 11:56 - 10/12/2017 19:30 #28 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1979: A Song For Europe

Den britiske finalen ble, i likhet med uttaket to år tidligere, rammet av streik. Men i motsetning til den gang, ble bidragene avspilt på radio dagen etter at resultatet var klart. For tredje gang ble konkurransen arrangert i Royal Albert Hall (8.mars). Vinneren ble kvartetten Black Lace . Tre av medlemmene; Alan Barton, Terry Dobson og Steven Scholey, hadde spilt i samme gruppe siden slutten av 60-tallet. Colin Gibb ble medlem i 1976. Bidraget Mary Ann , som bare nådde en 42.plass på den britiske hitlisten, var tydelig inspirert av Smokies Topp 5-hit Oh Carol . Oppfølgersinglen So Long, Suzi Baby ble en suksess på kontinentet. Etter at gruppa ble en duo (Barton og Gibb) i 1981, fikk de sine største kommersielle fremganger ( Superman , Agadoo ). Barton erstattet Chris Norman som vokalist i Smokie (Boulevard Of Broken Dreams), mens Gibb på 2000-tallet emigrerte til Kanariøyene.



Vinneren:

Peter Morris, som hadde deltatt året før, var på 80-tallet en av låtskriverne til Black Laces Topp 10-hit Do The Conga.


Den skotske vokalisten Kim Clark var bare var 18 år under deltagelsen. Låtskriveren til Fantasy (2.plass) var Richard Gillinson, som hadde deltatt tidligere.


Eleanor Keenan hadde vært en del av jentegruppa Three's A Crowd; som spilte inn Confessions Of Timmy Lea til filmen Confessions Of A Pop Performer (1975). Ble vokalist for forløperen til TV-showet Strictly Come Dancing; Come Dancing (hvor Terry Wogan var en av programlederne). Etter å ha vært vokalist i Syd Lawrence Orchestra, dannet hun sitt eget storband (the Broad Band); hvor alle medlemmene var damer. Bidro med vokal for en rekke anerkjente artister; inkludert låtskriveren Roger Whittaker ; som hadde blitt allemannseie i Norge. Call My Name ble nr.3.


Den irske familiegruppa Nolans (6 søstre) startet på 60-tallet som Singing Nolans; sammen med deres foreldre og to brødre. Søstrene debuterte alene i 1974. Fikk sitt kommersielle gjennombrudd i etterkant av deltagelsen; hvor de ble nr.4 med Harry, My Honolulu Lover . Låtskriveren, Terry Bradford, hadde vunnet konkurransen som en del av Co-Co.


Musikeren Herbie Flowers hadde tidligere vært medlem av Blue Mink, Collective Consciousness Society og (en kort periode) av Tyrannosaurus Rex (inntil vokalisten Marc Bolan døde i en bilulykke). Fremtredende bassgitarist på en hel rekke utgivelser; bl.a Space Oddity (David Bowie) og Walk On The Wild Side (Lou Reed). Grunnla progrockgruppa Sky samtidig med deltakelsen; hvor han komponerte Carillion til deres første album. Som låtskriver hadde han tidligere på 70-tallet toppet den britiske hitlisten med Grandad (Clive Dunn). Han var ansvarlig for bidraget Mr.Moonlight (5.plass) sammen med Doreen Chanter; som var en del av backing-kvintetten Daisies (inkluderte søsteren Irene Chanter, filmkomponisten George Fenton, musikeren Ken Freeman og trommeslageren Barry de Souza).



Den engelske gruppa Ipswich hadde seks medlemmer; hvor to av dem kom fra akkurat denne byen. Låtskriveren, Nola York, hadde vært den første kvinnelige ansvarlige for en musikal på West End. Som artist debuterte hun med selvskrevne I Don't Understand i 1964. På 80-tallet utga hun Hi Fantasy (som hun også hadde skrevet selv). Bidraget hennes, Who Put The Shine On Our Shoes, havnet på en delt 5.plass.


Monte Carlo var en engelsk kvartett fra East Anglia; hvor komponisten, David Knowles, var en av medlemmene. Produsenten, John Graham Reed, sto samtidig bak en komposisjon laget for Radio Luxembourg (Nightime Boogie). Arrangøren, Gerry Shury, hadde gått bort i en bilulykke før finalen gikk av stabelen. Bidraget Home Again (Living With You) havnet på 7.plass.


Lynda Virtu hadde bakgrunn fra gruppa 5000 Volts. Samme år ga hun ut singlen Sheriff's Son . En av låtskriverne til bidraget You Are My Life (nr.8), Tony Colton, hadde startet sin artistkarriere tidlig på 60-tallet. Komponerte I Stand Accused ; som ble en mindre hit for Merseybeats. På 70-tallet var han frontfigur i gruppa Heads, Hands & Feet . Låtskriverpartneren Jean Roussel, som ble født på Mauritius, hadde på 70-tallet vært arrangør for Cat Stevens og Elkie Brooks.


Artisten Sal Davis (Salim Abdullah) hadde sin opprinnelse fra Kenya. Startet sin karriere i England på slutten av 50-tallet. Makini (1963) fikk en renessanse gjennom reklamen #LoveEveryMinute. Turnerte sammen med Boney M, Three Degrees og Manhattan Transfer på 70-tallet. Flere av koristene (Tony Jackson, Val Stokes og Ruby James) var tidligere deltakere. Let It All Go havnet på 9.plass.


Guys 'n' Dolls var opprinnelig en gruppe på seks medlemmer (fra 1974); hvor to av dem, David Van Day og Thereza Bazar, dannet duoen Dollar i 1978. Gjennombruddssinglen There's A Whole Lot Of Loving ble på 2000-tallet en listetopper for den irske gruppa Six . Som kvartett ble de nr.4 under World Popular Song Festival med The Same Old Way . Etter hvert fikk de sin base i Nederland; hvor deres bidrag How Do You Mend A Broken Heart, som havnet tredje sist, ble en hit. To av medlemmene, Dominic Grant og Julie Forsyth, fortsatte på slutten av 80-tallet som en duo; samtidig som Forsyth vant finalen som låtskriver i 1988.


Kvintetten M Squad ble ledet av vokalist, låtskriver, arrangør og produsent Adrian Baker . Han startet sin karriere på slutten av 60-tallet, og slo igjennom på midten av 70-tallet med en coverversjon av Four Seasons Sherry. Under prosjektet Gidea Park fikk han hits med hyllester til Beach Boys og Four Seasons. Baker ble på 80-tallet et assosiert medlem av Beach Boys, og på 90-tallet av Four Seasons. M Squads trommeslager, Brian Hudson, ble i etterkant av deltagelsen turnémanageren til konkurrenten Nolans. Miss Caroline Newley ble nest sist.


Linda Kendrick ga ut sin første singel bare 14 år gammel (1966). Fikk en mindre hit med I Will See You There (1969). Opptrådte på West End-oppsetningen av musikalen Hair, og turnerte sammen med Kinks, Hot Chocolate og Elton John på 70-tallet. Spilte inn habile coverversjoner av Sympathy For The Devil (Rolling Stones) (1974) og Stupid Cupid (Connie Francis) (1981). Bidraget All I Needed Was Your Love havnet på sisteplass.


Siste endring: 10/12/2017 19:30 av TKC.
Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
10/12/2017 19:13 #29 av Diskus
Diskus har svart på: Festival Of British Popular Songs
1978 var en stålende finale! Men en dessverre elendig og banal vinnerlåt. Som fortjent nok floppet i ESC. Door In My Face er fabelaktig. Tenk hvor fabelaktig det hadde vært med ren PUNK i ESC. Ville nok vakt oppsikt. Ellers tror jeg faktisk England kunne VUNNERT med Solid Love. Både veldig fengende og gangbar, og samtidig original og sterk kvalitet musikalsk

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
13/12/2017 10:16 - 13/12/2017 10:29 #30 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1980: A Song For Europe

Foran finalen ble de tidligere vinnerne New Seekers diskvalifisert med bidraget Tell Me . Tidligere og fremtidige medlemmer av gruppa deltok imidlertid. På artistsiden var det tydelig at det begynte å tynnes ut. Finalen ble arrangert i Shepherd's Bush Empire 26.mars. I likhet med den norske finalen (22.mars) måtte de gjennom en ekstra avstemningsrunde; da to hadde fått like mange poeng. Vinneren ble sekstetten Prima Donna; som besto av søstrene Kate og Jane Robbins, Alan Coates, Lance Aston, Sally Ann Triplett og Danny Finn. Sistnevnte var et tidligere medlem av New Seekers, mens Triplett skulle to år senere stå øverst på seierspallen igjen. Lance Aston var broren til Jay Aston; en fjerdel av neste års vinner Bucks Fizz. Kate Robbins fikk senere en stor hit med More Than In Love sammen med gruppa Beyond; som deltok i neste års finale. Bidraget Love Enough For Two gjorde det bra internasjonalt (nr.3), men endte på en svak 48.plass på den britiske hitlisten.


Vinnerne:

Stephanie De-Sykes og Stuart Slater hadde allerede vunnet konkurransen (1978). De-Sykes hadde som vokalist vært involvert i flere av disco-prosjektene til Alec R.Costandinos (Love And Kisses, Syncophonic Orchestra, Sphinx). Prima Donnas oppfølger; Just Got To Be You, var skrevet av samme låtskrivere. Da denne heller ikke ble noen hyllevelter, lå det i kortene at gruppa ville bli historie.


Maggie Moone ble oppdaget gjennom talentkonkurransen New Faces. Fjernsynspersonligheten fra Birmingham måtte gi tapt etter en ekstra avstemningsrunde med bidraget Happy Everything (2.plass); skrevet av den meritterte duoen Geoff Stephens og Don Black. Disse to hadde gitt henne rollen som Pandora på konseptalbumet Dear Anyone (1978); som på 80-tallet ble satt opp som musikal på West End.


Artisten Kim Clark (og låtskriveren Richard Gillinson) hadde blitt nr.2 året før. Hun fikk sjansen igjen da New Seekers ikke kunne delta. Surrender (3.plass) var kun to poeng bak vinneren.


Pussyfoot ble dannet i 1975; hvor vokalisten Donna Jones ble kona til låtskriver/produsent Mick Flinn . Duoen hadde bakgrunn fra Springfield Revival; som hadde blitt nominert til en Oscar for Come Follow, Follow Me . Det definitive gjennombruddet kom med The Way That You Do It (1976); som toppet listene i Australia, og som ble bannlyst av BBC. Etter at bidraget I Want To Be Me havnet på 4.plass, var imidlertid gruppa historie. Duoen ble medlemmer av New Seekers.


Kvintetten Plain Sailing fikk en delt 4.plass med Easy. Produsenten, David Mackay, hadde produsert vinnerbidragene i 1972 (Beg, Steal Or Borrow) og 1973 (Power To All Our Friends). Samtidig med deltagelsen var han produsent/arrangør for den greske artisten Demis Roussos ( Lost In Love ).


Gruppa Scramble hadde deltatt i 1977 under et annet navn (Beano). Bidraget Don't Throw Your Love Away, som ble nr.6, var skrevet av fjorårets vinner Peter Morris.


Den sammensatte gruppa Duke & the Aces besto av seks medlemmer fra Canada, Italia og England. Italieneren Bruno Tonioli koreograferte flere musikkvideoer på 80-tallet (bl.a Bananaramas Venus ). På 2000-tallet ble han en fjernsynspersonlighet som dommer for danseprogrammer som Strictly Come Dancing og Dancing With The Stars. Et av de andre medlemmene var den tidligere deltakeren Nichola Martin (Rags). Låtskriveren, Paul Curtis, hadde samtidig suksess med kvartetten Cats ( Luton Airport ). Bidraget Love Is Alive havnet på 7.plass.


Jacqui Scott hadde året før vunnet talentkonkurransen Rising Stars, bare 15 år gammel. Senere medvirket hun i musikaler på West End. Symphony For You (nr.8), var skrevet av Keith Mansfield ; som komponerte en del musikk for fjernsyn. En av hans mest kjente melodier er Funky Fanfare (1968). Han hadde vært aktiv siden midten av 60-tallet; som orkesterleder, komponist, arrangør og produsent.


Duoen Midnite besto av Lynne Hillier og Eddie Howell. Australske Howell hadde vært artist siden slutten av 60-tallet, og hadde fått hjelp av Queen på hans egen The Man From Manhattan (1976). Han medvirket på 80-tallet som låtskriver på Fridas Come To Me (I Am Woman) . Bidraget Love Comes, Love Grows (nr.9) var skrevet av de tidligere deltakerne Stu Leathwood og Gary Sulsh.


Oxford-vokalisten Roy Winston ble nr.10 med sitt eget bidrag Everything's All Right. Et ubeskrevet blad som kanskje noen her inne kjenner til?


Waliseren Sonia Jones var bare 16 år da hun spilte inn temamelodien til Monty Pythons Life Of Brian (1979). Ble senere studiovokalist for en rekke artister, og turnerte med noen av disse. Bidraget Here We'll Stay , som havnet nest sist, ble senere utgitt av Abbas Frida (duett med Phil Collins). Låtskriverne, Tony Colton og Jean Roussel , hadde deltatt året før.


Co-Co deltok for tredje gang (under navnet Main Event). Et nytt medlem, Helen Bailey, hadde kommet til. Gruppa havnet imidlertid på sisteplass med Terry Bradfords Gonna Do My Best, og ble deretter oppløst. Cheryl Baker deltok neste år som en fjerdedel av Bucks Fizz.


Siste endring: 13/12/2017 10:29 av TKC.
Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
18/01/2018 00:57 #31 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1981: A Song For Europe

Etter fjorårets (middelmådige) finale, ble antallet kuttet ned fra 12 til 8. Et format som ble beholdt (med et unntak) inntil de på 90-tallet valgte ut en artist til å synge alle bidragene. Finalen ble (som året før) arrangert i Shepherd's Bush Empire (11.mars). Selv om Johnny Logan hadde vunnet den internasjonale finalen, besto deltagerlisten av flest grupper. Vinneren ble kvartetten Bucks Fizz , som (i likhet med Brotherhood Of Man) toppet den britiske hitlisten tre ganger. Gruppa besto av Cheryl Baker, Mike Nolan, Jay Aston og Bobby Gee. Nolan, som på 70-tallet hadde vært medlem av gruppa Brooks (sammen med Limahl), ble alvorlig skadet da turnébussen krasjet 11.desember 1984. Aston ble erstattet av Shelley Preston i 1985, mens Baker ble erstattet av Heidi Manton i 1994. Trioen Baker, Nolan og Aston ble gjenforent i 2009. Sammen med Bobby McVey ga de i 2017 ut det Mike Stock-produserte albumet The F-Z Of Pop; som gikk inn på de britiske salgslistene. Albumet inkluderte julesinglen Home For My Heart med Rick Wakeman og The English Chamber Choir. En av de andre singlene; Amen , var skrevet av Bakers datter Kyla Stroud. Bobby Gee (og hans kone Heidi Manton) vant imidlertid retten til å bruke det originale gruppenavnet (etter flere interne stridigheter). De andre tre må nøye seg med å bruke kun Fizz.



Vinnerne:

Making Your Mind Up , som ble Storbritannias fjerde internasjonale gevinst, var skrevet og produsert av Andy Hill. Den toppet salgslistene i flere europeiske land, og solgte over fire millioner eksemplarer på verdensbasis. Han lå bak gruppas materiale fremover; inkludert oppfølgeren Piece Of The Action , og listetopperne The Land Of Make Believe og My Camera Never Lies. Cher fikk senere en Topp 20-hit med Heart Of Stone . Den største suksessen kom imidlertid med Céline Dions Think Twice (1994). Hun hadde spilt inn en fransk versjon av The Land Of Make Believe (À Quatre Pas D'ici) på 80-tallet. John Danter var i tillegg kreditert på vinnerbidraget.



Kvintetten Liquid Gold ble frontet av vokalisten Ellie Hope. Syd Twynham (gitar), Ray Knott (bass), Tom Marshall (keyboards) og Wally Rothe (trommer) var de andre på scenen. Den tidligere deltakeren Adrian Baker hadde stått bak deres karriere siden gruppa ble dannet i 1977. Han var ansvarlig for bidraget Don't Panic (2.plass); som ble en mindre hit på den britiske hitlisten. Deres største salgssuksess; Dance Yourself Dizzy, hadde blitt utgitt året før. Gruppa hadde to singler inne på Billboards Hot 100; My Baby's Baby og What's She Got, før de ble oppløst i 1984.



Kvintetten Beyond ble nr.3 med bidraget Wish. To av medlemmene, gitaristen Steve Stroud og trommeslageren Adrian Sheppard, giftet seg med Cheryl Baker (Bucks Fizz). Vokalisten Alan Coates hadde vunnet konkurransen som medlem av Prima Donna. Keyboardisten Derek Austin og vokalisten Gary Deans; som omkom i en bilulykke fem år senere, kompletterte gruppa. En av låtskriverne, Don Gould, hadde på 60-tallet vært medlem og komponist av gruppa Applejacks ; som var blant artistene med Lennon/McCartney-materiale. På 70-tallet sto han bak flere utgivelser med Kristine Sparkle (Christine Hodgson); som hadde skrevet Cliff Richards amerikanske gjennombruddslåt Devil Woman .



Kvartetten Paris ble frontet av komponist/vokalist Andy Hill, og hans kone Nichola Martin. Disse to lå bak karrieren til vinneren. De to andre medlemmene var gitaristen Ian Bairnson (Pilot, Alan Parsons Project) og trommeslageren Graham Broad. Bidraget Have You Ever Been In Love (nr.4), ble imidlertid fremført som sekstetten Gem; og ble året etter en Topp 10-hit med Leo Sayer . Komposisjonen, som Hill skrev sammen med John Danter og Peter Sinfield, ble premiert med en Ivor Novello-pris.



Gary Benson hadde deltatt flere ganger på 70-tallet som låtskriver, etter å ha debutert som artist med selvskrevne That Man's Got No Luck (1966). I tillegg til egne utgivelser, fortsatte han på 80-tallet sitt samarbeid med Hollies-vokalisten Allan Clarke; som kulminerte med temamelodien til TV-serien Find Me A Family . På 90-tallet var han en av låtskriverne på Maxi Priests amerikanske listetopper Close To You. Andre reggae-artister som han samarbeidet med inkluderte Aswad, Big Mountain, Chaka Demus & Pliers, Louchie Lou & Michie One, Sly & Robbie, Shaggy, Barrington Levy, Morgan Heritage, Freddie McGregor og Dennis Brown. Bidraget hans (All Cried Out) havnet på en delt 4.plass.



21 år unge Lezlee Carling ble født i Shepherd's Bush. Som studiovokalist hadde hun på 70-tallet samarbeidet med Fred Astaire og Bing Crosby. Where Are You Now havnet på 6.plass. Hele finalen (med hennes fremførelse 25 minutter ute i sendingen) kan man se under; hvor programleder Terry Wogan (også nasjonalt) deler ut sin sedvanlige sarkasme.


Kvintetten Headache ble frontet av den portugisiske perkusjonisten Luís Jardim og vokalisten Jean Gilbert; som hadde skrevet bidraget Not Without Your Ticket (7.plass). Jardim, som på 60-tallet var medlem av Os Demónios Negros, ble etter hvert en svært ettertraktet musiker. Blant artistene som brukte hans tjenester inkluderer Mezzoforte, Frankie Goes To Hollywood, Rolling Stones, Paul McCartney, Björk og Bertine Zetlitz. Kvintetten besto i tillegg av keyboardisten Dave Cooke , 60-talls artisten Val McKenna, og Martyn David.



Sue Glover hadde, sammen med sin søster Sunny, vært medlem av det originale Brotherhood Of Man, og korist for Lulu (1969) og Joy Fleming (1975); i deres internasjonale finaler. Søstrene, som hadde vært aktive siden 1962, etablerte seg en periode i Vest-Tyskland før de begynte sin karriere i London som studiovokalister. Shame On You (1967) ble utgitt for det tyske markedet. Duoen nådde den britiske hitlisten på 70-tallet med Third Finger, Left Hand (som medlemmer av jentegruppa Pearls), mens Sunny fikk en Topp 10-hit med Doctor's Orders . En av låtskriverne til bidraget var den prisbelønnede komponisten Christopher Gunning . Han hadde etablert seg som komponist for fjernsyn og film, og skulle senere stå for flere symfonier. Gunning sto bak musikken til den NRK-sendte TV-serien Poirot. Den andre låtskriveren var John Dawson Read . Bidraget For Only A Day ble fremført sammen med fem jenter (Unity). En av disse var skuespilleren Lisa Maxwell (17); som senere markerte seg på fjernsyn og film. Bidraget havnet på sisteplass, men ble senere brukt som kjenningsmelodi til missekonkurransen Miss World.


Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
20/01/2018 16:09 #32 av Christian
Christian har svart på: Festival Of British Popular Songs
Veldig morsomt å se en gammel utgave av "A Song For Europe" og Terry Wogan var slagkraftig allerede i 1981. Men vet du hva som skjedde med Lezlee Carling TKC? Hun hadde jo en veldig flott og moden stemme og jeg mener å dra kjensel på låta "Where Are You Now", men jeg kan dessverre ikke finne noe om henne på nettet. Hadde hun noen andre hits? Takknemlig for svar om du har noe. :)

Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
20/01/2018 17:24 #33 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
Lezlee Carling har jeg dessverre ikke noen utfyllende informasjon om. Hun hadde noen andre opptredener på TV, i tillegg til at hun fortsatte som studiovokalist på 80-tallet.

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
20/01/2018 17:45 #34 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1982: A Song For Europe

Etter suksessen til Bucks Fizz ble finalen (naturlig nok) dominert av grupper. Den ble arrangert i BBCs største studio 24.mars. Fjorårsvinnerne fremførte sin nyeste singel (som toppet hitlisten) i programmet. Men når det gjelder artister/låtskrivere var det tydelig at kvaliteten kunne ha vært bedre. Gjengangeren Paul Curtis fikk gjennom tre kandidater, mens David Mindel hadde to. Det var imidlertid blant de tre andre bidragene at vinneren befant seg. Duoen Bardo besto av Sally Ann Triplett og Stephen Fischer. Triplett hadde allerede vunnet konkurransen (som en del av Prima Donna), mens Fischer hadde tidligere takket nei til å delta som en del av Bucks Fizz; som i likhet med Bardo ble dannet av Andy Hill (produsent) og Nichola Martin (manager). Bobby Gee fra Bucks Fizz var i tillegg en av koristene. Oppfølgersinglen Talking Out Of Line ble imidlertid ingen suksess.


Vinneren:

Simon Jefferis hadde komponert One Step Further et par år tidligere. Melodien ble først tilbudt Bucks Fizz, men Nichola Martin valgte istedet å prøve den som kandidat for Eurovision. Den gjorde det bedre på den britiske hitlisten (2.plass) enn i den internasjonale finalen (7.plass).


To av medlemmene fra kvartetten Good Looks, Louis og Lavina Rodgers, var etterkommere til 1971-representanten Clodagh Rodgers. De andre medlemmene var Martin Sunley og Mary Ellis. Låtskriveren David Mindel , som hadde deltatt flere ganger tidligere, klarte å få begge sine bidrag på samme plassering (Every Day Of My Life). Samtidig var han ansvarlig for tittelmelodien til fjernsynsserien Jim'll Fix It ; som ble utgitt av denne kvartetten.


Kvintetten Touring Company inkluderte den australske vokalisten John Christie; som senere på 80-tallet skrev Time for Freddie Mercury. Every Step Of The Way havnet på en delt 2.plass; 7 poeng bak vinneren.


Kvartetten Lovin' Feeling ble frontet av Bobby McVay; som året etter vant konkurransen. McVay ble i 2015 en del av det gjenforente Bucks Fizz . Et av de andre medlemmene, Samantha Spencer-Lane, deltok også året etter. Kombinasjonen av to tidligere vinnere som låtskrivere; Paul Curtis (1975) og Tony Hiller (1976), holdt imidlertid bare til en 4.plass (Different Worlds, Different People). Hillers Brotherhood Of Man hadde forøvrig sin siste hitlisteplassering med Lightning Flash dette året.


Etter å ha deltatt flere ganger som låtskriver (siden 1975), og sammen med en gruppe (Duke & the Aces), sto Paul Curtis alene på scenen med det selvskrevne bidraget No Matter How I Try (delt 4.plass).


To av medlemmene, Martin Page (bass) og Brian Fairweather (gitar), fra New Wave-kvartetten Q-Feel sto bak bidraget Dancing In Heaven (6.plass). Melodien ble senere populær gjennom filmen Girls Just Want To Have Fun (1985), og nådde Billboards Hot 100. Page og Fairweather hadde bakgrunn fra gruppa Tight Fit, og sto samtidig bak deres Secret Heart . Page skulle senere på 80-tallet, sammen med Elton Johns låtskriverpartner Bernie Taupin, komponere listetopperne We Built This City (Starship) og These Dreams (Heart). Han fikk suksess som soloartist på 90-tallet med In The House Of Stone And Light . De to andre medlemmene av gruppa var Chris Richardson (keyboards) og Trevor Thornton (trommer).


Familiekvartetten Weltons kom fra Essex, og var spesielt populære på det tyske markedet. Gruppas frontfigur var Juliette Jaimes; som senere profilerte seg som House/Dance-vokalist , og som låtskriver sammen med Steve Jaimes. Disse to komponerte en engelsk hitversjon av Tarkans Şımarık; innspilt som Kiss Kiss av Holly Valance. Bidraget How Long (7.plass) ble skrevet av Paul Curtis og Graham Sacher. Sistnevnte hadde skrevet/produsert en del av gruppas materiale; Down At Shorty's Place ble utgitt året før.


Kvartetten Rich Gypsy ble frontet av Kay Webber; som fremførte sisteplassen You're The Only Good Thing In My Life . Hun hadde spilt inn en respektabel versjon av Twist And Shout.

Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
21/01/2018 10:33 #35 av Christian
Christian har svart på: Festival Of British Popular Songs

TKC skrev: Lezlee Carling har jeg dessverre ikke noen utfyllende informasjon om. Hun hadde noen andre opptredener på TV, i tillegg til at hun fortsatte som studiovokalist på 80-tallet.


Takk for svar :)

Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
22/01/2018 00:16 #36 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1982-finalen er (uforståelig nok) en middelmådig affære. De to bidragene som havnet på 2.plass er bare håpløst oppkonstruert og irriterende. Det eneste bidraget med noe ved seg (hvis man ser bort fra vinneren) var Q-Feels Dancing In Heaven. Selvfølgelig/dessverre havnet et bidrag som hadde noe med datidens musikkscene å gjøre langt ned på lista.

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
25/01/2018 14:17 #37 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1983: A Song For Europe

Finalen ble for tredje gang arrangert i Shepherd's Bush Empire (24.mars). Blant artistene og låtskriverne var det flere tidligere vinnere; blant dem medlemmer fra New Seekers, Brotherhood Of Man og Prima Donna. Artistfeltet inkluderte, i likhet med fjoråret, seks grupper. Vinneren Sweet Dreams var opprinnelig ment å være en duo bestående av Bobby McVay og Helen Kray. Carrie Grant , som på 2000-tallet ble en fjernsynspersonlighet gjennom Pop Idol og Fame Academy, kom imidlertid senere med i prosjektet. Bidraget I'm Never Giving Up fortsatte trenden med internasjonale plasseringer utenfor Topp 5 (6.plass). Den gjorde det heller ikke så bra på den britiske hitlisten (21.plass). Oppfølgersinglen 17 Electric ble en flopp, slik at gruppa ble historie.



Vinnerne:

Låtskriveren/produsenten Ron Roker hadde stått bak en duo med samme navn (når de deltok i 1976). Han fikk sitt gjennombrudd i 1970 med Jackie Lees Barne-TV sang Rupert The Bear , og sto samtidig bak duoen Two Way; som inkluderte skuespilleren Anthony Head.
Keyboardisten og ambient-artisten Jan Pulsford ble på 90-tallet låtskriverpartner til Cyndi Lauper. Phil Wigger var i tillegg kreditert på bidraget.



Mirror var en trio bestående av Dave Lusher, og tvillingsøstrene Tina og Sharon Enticott. Sønnen til trombonisten Don Lusher (Dave) var ektefellen til en av tvillingene. Bidraget We've Got All The Time In The World (2.plass) var skrevet av de to tidligere vinnerne, Paul Curtis og Tony Hiller. Sistnevnte produserte samtidig det siste albumet til Brotherhood Of Man.



Trioen Casablanca besto av Des Dyer, Carla Donnelly og Samantha Spencer-Lane. Sistnevnte hadde deltatt året før, og var samtidig en del av trioen Girls Can't Help It . Vokalisten Dyer hadde skrevet bidraget With Love (3.plass) sammen med Clive Scott (som deltok på keyboards). Begge hadde bakgrunn fra gruppa Jigsaw ; som på midten av 70-tallet fikk stor suksess med Sky High. De to andre på scenen, Tim Stone (gitar) og Peter Dennis (bass), hadde vært med på de siste innspillingene til gruppa. Dennis og Dyer hadde i tillegg deltatt som korister året før.



Trioen Audio besto av New Seekers-vokalisten Kathy Ann Rae, Lance Aston fra Prima Donna, og Tim Clark fra Duke & the Aces. Sistnevnte hadde (etter sin deltagelse i 1980) forsøkt å bli medlem av Bucks Fizz, Bardo, og årets vinner. Aston emigrerte senere til USA og giftet seg med Marcella Detroit (Shakespears Sister). Bidraget Love On Your Mind (4.plass) var skrevet av en tidligere vinner; New Seekers-medlemmet Marty Kristian, og australieren Trevor Spencer. Sistnevnte, som startet sin karriere på 60-tallet som medlem av gruppa James Taylor Move, hadde vært trommeslager for Cliff Richard under utvelgelsen i 1973. Han ble en del av backingbandet hans, og medvirket blant annet på listetopperen We Don't Talk Anymore (1979).



Trioen Rubic besto av amerikaneren Sean McBride, og Janie Hallett og Janet Stevens. Brotherhood Of Man hadde takket nei til å fremføre When the Kissing Stops (5.plass); som likevel ble utgitt som deres siste singel. To av låtskriverne, Martin Lee og Tony Hiller, hadde tidligere vunnet konkurransen. Den tredje krediterte, Barry Upton , hadde på 80-tallet blitt medlem av Brotherhood Of Man, og var senere med på å skape et av 90-tallets store britiske fenomener; Steps.



Stuart Slater startet sin karriere på 60-tallet som vokalist med gruppa Mojos. Han hadde allerede vunnet konkurransen to ganger som låtskriver, sammen med ektefellen Stephanie De-Sykes (som var med på scenen). Duoen sto bak All Around The World, som havnet på en delt 5.plass. Slater oversatte årets svenske bidrag Främling til engelsk (Love Isn't Love).



Ritzy var en sammensatt gruppe på seks; vokalisten Tony Markey , danseren Elisa Kern, fotomodellen Kriss White, og skuespillerne Terry Wood, Wendy Florence og Claire Burt. Låtskriverne, Guy Fletcher og Doug Flett , hadde vunnet konkurransen for ti år siden; sammen med Cliff Richard. Han spilte samtidig inn duoens Baby You're Dynamite; som ble utgitt på singel. Bidraget Keeping Our Love Alive havnet nest sist.



Vokalisten Sam Childs havnet på sisteplass med I'm Going Home. Begge hans låtskrivere var tidligere vinnere; Geoff Stephens (1970) og Graham Preskett (1980). Multi-instrumentalisten Preskett, som komponerte for film og fjernsyn, hadde vunnet konkurransen som arrangør. Hell Raisin' ble utgitt i 1985.


Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
04/02/2018 07:40 #38 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1984: A Song For Europe

Konkurransen var tilbake i BBCs største studio 4.april. Blant artistene fant man et par kvinnelige vokalister som sto foran sitt store gjennombrudd; Sinitta og Hazell Dean. Sistnevnte fikk sjansen igjen da Q-Feels bidrag The First Time ble diskvalifisert. Paul Curtis var ansvarlig for halvparten av bidragene; noe som førte til en regelendring neste år. Trioen Belle & the Devotions besto av vokalisten Kit Rolfe, Laura James og Linda Sofield. Rolfe, som var vokalist i gruppa Vega, hadde tidligere vært korist både nasjonalt og internasjonalt. Trioen utga materiale, skrevet av de samme låtskriverne, året før deltagelsen med Love Games. Senere ble det avslørt at de andre to mimet til vokal som ble sunget (bak scenen) av koristene Miriam Stockley, Caroline Hall og Jean Hawker. Oppfølgersinglen All The Way Up ble ingen suksess. Rolfe forsøkte seg på en solokarriere, og utga en singel sammen med skihopperen Eddie 'The Eagle' Edwards i 1988.



Vinnerne:

Paul Curtis og Graham Sacher ble premiert med de to øverste plassene dette året. Curtis, som hadde spilt inn materiale sammen med Kit Rolfe, fikk i tillegg sine andre to bidrag blant Topp 5. Love Games registrerte en respektabel 11.plass på den britiske hitlisten (nr.7 internasjonalt).



Kvartetten First Division besto av de tidligere deltakerene Tim Clark (1980 og 1983) og Carla Donnelly (1983), studiovokalisten Judy La Rose, og skuespilleren David Lane. Where The Action Is (2.plass) var skrevet av vinnerne. Graham Sacher, som hadde vært aktiv siden 60-tallet, oversatte ti år senere Edyta Górniaks polske bidrag To Nie Ja til engelsk (Once In A Lifetime).



Nina Shaw fremførte Look At Me Now (nr.3); som var kun ett poeng bak andreplassen. Bidraget var skrevet av Jeremy Paul; som senere på 80-tallet toppet hitlistene med Mistletoe And Wine (Cliff Richard).



Den amerikanske artisten Sinitta hadde emigrert fra Seattle til London; hvor hun ble en del av gruppa Hot Gossip, og opptrådte i musikaler på West End. Hun fikk sitt kommersielle gjennombrudd med So Macho; innspilt samme år som deltakelsen. Imagination (nr.4) havnet kun to poeng bak andreplassen.



Sangpedagogen Helen Robertson startet sin profesjonelle karriere på slutten av 70-tallet; bare 15 år gammel. Bidraget Let It Shine (5.plass) ble fremført under navnet Miriam Anne Lesley, og var den fjerde komposisjonen som Paul Curtis sto bak. Artisten hadde samtidig en karriere som fotomodell.



Sekstetten Caprice ble frontet av vokalisten Lynda Hayes og gitaristen Roberto Campoverde; som hadde bakgrunn fra jazzrock-gruppa Cayenne. Magical Music (6.plass) var skrevet av Mike Finesilver; som hadde toppet hitlistene i 1968 med Fire (Arthur Brown).



Det store gjennombruddet, til artisten som havnet nest sist med det selvkomponerte bidraget Stay In My Life , var bare noen dager unna. Hazell Dean hadde året før vært, sammen med vinneren Kit Rolfe, en av koristene for Storbritannia (noe de begge gjentok senere). Hun hadde skrevet bidraget sammen med Raiders-vokalisten Michael Bradley ; som samtidig sto bak/fremførte musikk til anime-serien Robotech , og filmene Savage Streets og Voyage Of The Rock Aliens . Fra sistnevnte ble When The Rain Begins To Fall en hit.



Bryan Evans havnet på sisteplass med bidraget This Love Is Deep; skrevet av Steve Glen, Mike Burns og Nicky Chinn. Glen hadde tidligere deltatt som en del av trioen Rags. Sammen med Burns hadde han skrevet No Doubt About It (Hot Chocolate) og One Of Those Nights (Bucks Fizz). Nicky Chinn var den mest meritterte; med en hel rekke suksesser på 70-tallet (sammen med Mike Chapman) for Sweet, Mud, Smokie, Exile, Racey og Suzi Quatro bak seg. Better Be Good To Me ble etter deltagelsen en hit for Tina Turner. Låtskrivertrioen sto samme år bak Suzi Quatros I Go Wild.


Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
07/02/2018 09:02 - 09/02/2018 08:33 #39 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1985: A Song For Europe

Finalen ble arrangert i BBCs største studio 5.april. Konkurransen inneholdt flere meritterte artister, men ble en anonym affære da ingen grupper fikk delta. Bucks Fizz hadde imidlertid blitt forespurt. En regelendring foran finalen var at hver enkelt låtskriver ikke fikk sende inn et ubegrenset antall låter. Det førte til at gjengangeren Paul Curtis kun fikk gjennom to kandidater. Vinneren Vikki Watson emigrerte til California på 90-tallet; hvor hun etablerte seg under artistnavnet Aeone . Seks album har siden blitt utgitt; det siste var Love Is The Healer (2015). Musikken hennes har blitt brukt i produksjoner for film og TV. Vinnerbidraget Love Is ble imidlertid ikke noen singelhit (utenfor Topp 40); en trend som skulle fortsette ut tiåret.



Vinnerne:

Keyboardisten James Kaleth skrev Love Is, og B-siden Lead Me Through The Darkness , sammen med Vikki Watson. Han hadde emigrert fra Chicago til Liverpool (sammen med sine foreldre); hvor han etablerte seg som vokalist, og senere låtskriver. Var vokalist i den progressive rockegruppa Jonesy (fra London) på 70-tallet. Som låtskriver hadde han året før, med With Every Beat Of My Heart , blitt en del av Laura Branigans største album Self Control (1984). Watson skrev på 90-tallet In Your Eyes til skuespilleren Teri Ann Linn (Kristen Forrester fra såpeserien Glamour).



Irske Suzanne Rhatigan hadde på 80-tallet emigrert fra Dublin til London. Etter deltagelsen (som Kerri Wells) ble hun en profilert studiovokalist for Stock/Aitken/Waterman. På 90-tallet ga hun ut sitt debutalbum, og dannet punkgruppa Rhatigan . For å promotere sin egen musikk arrangerte hun månedlige klubb-kvelder på Londons 12 Bar Club; hvor Kings Of Convenience var blant artistene som opptrådte. Fjorårsvinnerne, Paul Curtis og Graham Sacher, sto bak bidraget Dancing In The Night (2.plass). Fjorårsvinneren Kit Rolfe var i tillegg blant koristene.



Alvin Stardust startet sin karriere i 1960 under navnet Shane Fenton. Jerry Lordans I'm A Moody Guy ble hans første hit. Etter å ha lagt bak seg flere suksesser på 70-tallet (bl.a My Coo Ca Choo og Jealous Mind ), kom han tilbake det neste tiåret med en cover av 50-talls-låten Pretend. Låtskriverne til bidraget The Clock On The Wall (3.plass), Peter Vale og Mike Leeson, hadde i forkant av deltagelsen stått bak julesingelen So Near This Christmas .



Des Dyer hadde deltatt som frontfigur av gruppa Casablanca; og som den gang var bidraget skrevet sammen med Clive Scott. Disse to var medlemmer av gruppa Jigsaw; som utga Let's Not Say Goodbye senere på 80-tallet. Ti år senere ble årets 4.plass Energy utgitt av (den senere vinneren) Nicki French; under tittelen Voice Of America.



Annabel Lanyon hadde deltatt som en del av Unity fire år tilbake. Paul Curtis og Graham Sacher var låtskriverne bak Let Me Love You One More Time (5.plass). Sacher ble samtidig produsent for Nick Heyward (Haircut 100).



Skotten James McLarens selvskrevne bidrag What We Say With Our Eyes (6.plass) ble fremført under artistnavnet James Oliver. Han fikk imidlertid problemer med mikrofonen, og måtte starte på nytt. Produsent var anerkjente Bill Whelan; som produserte Johnny Logans internasjonale vinnere og fjorårets internasjonale 2.plass (Linda Martin). På 90-tallet lå han bak Riverdance.



Nord-iren Peter Beckett hadde deltatt i den irske finalen i 1980; hvor han ble nr.2 med Stepping Stones. Denne gangen havnet han på (en delt) sisteplass (I'm Crying). Året etter (som en del av en gruppe) havnet han igjen på 2.plass. Låtskriveren, Jonathan Gregg, debuterte som artist i etterkant av deltagelsen..



Veteranen Mike Redway hadde deltatt på 70-tallet som låtskriver. Det samme tiåret produserte han materiale fremført av programlederen Terry Wogan. Som låtskriver var han etter deltagelsen ansvarlig for musikken til Barne-TV serien Kalle Klovn . Det selvskrevne bidraget So Do I (sisteplass) ble fremført sammen med den allsidige skotske artisten Fiona Kennedy; som han hadde truffet etter å ha vunnet Gibraltar International Song Festival . Hun var jurymedlem det året.


Siste endring: 09/02/2018 08:33 av TKC.
Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Mer info
19/02/2018 11:00 #40 av TKC
TKC har svart på: Festival Of British Popular Songs
1986: A Song For Europe

Hovedvekten i finalen; som ble arrangert 2.april i BBCs største studio, besto av grupper. Disse bekledde de fire øverste plassene. Ryder var konstruert for vokalisten Maynard Williams. Han hadde mislyktes i å bli plukket ut året før, mens hans far, skuespilleren Bill Maynard , hadde blitt nr.4 i 1957. På 70-tallet lå han bak materiale som ble fremført av faren; inkludert "klassikeren" Stock Car Racing Is Magic . Williams var samtidig med deltagelsen opptatt med å spille i Andrew Lloyd Webbers West End-musikal Starlight Express (1984). Han hadde tidligere spilt i Webbers Joseph And The Amazing Technicolor Dreamcoat (1973). Webber produserte hans debutalbum Ten Songs (1975); hvor over halvparten av melodiene var skrevet av han (sammen med Tim Rice). Senere ble materialet brukt i hans musikaler; The Red Room, Down On The Farm og I Can't Go On endte opp i Evita (1978), mens Turning var med i oppsetningen av Sunset Boulevard (1993). Williams produserte farens versjon av tittelmelodien til TV-serien Heartbeat i 1994. Etter å ha medvirket i en episode i denne serien emigrerte han til Frankrike. De fem andre på scenen var gitaristen Paul Robertson, bassisten Dudley Phillips, trommeslageren Andy Ebsworth, pluss Geoff Leach og Rob Terry på keyboards. Dette var første gangen at man ikke involverte orkesteret (slik det er idag); nasjonalt og internasjonalt.



Vinnerne:

Maureen Darbyshire og Brian Wade sto bak Runner In The Night ; som i tillegg ble utgitt i en balladeversjon (over). Dette var imidlertid første gang at en vinner havnet utenfor Topp 50 (98.plass) på den britiske hitlisten. Samtidig fikk den en respektabel plassering internasjonalt (nr.7). Produsenten Wade, som samtidig ga ut albumet Backing Trax , komponerte for fjernsyn og film. Han hadde startet sin karriere i gruppa Trane tidlig på 70-tallet. Give It All You've Got (1979) er en av hans mest kjente komposisjoner, mens Monsters Rule O.K ble fremført i kult-filmen The Monster Club (1981). Komponistduoen hadde stått bak musikk til Bill Maynards TV-serie The Gaffer (1981); hvor Williams hadde bidratt med vokal. Året etter deltagelsen sto de bak tittelmelodien The Longer The Road (fremført av Williams) til TV-serien Truckers.



Kvintetten Jump var frontet av et par tidligere deltagere; fjorårets vokalist Peter Peckett, og David Lane fra gruppa First Division (1984). Sistnevnte (med etternavnet Ian) medvirket i flere suksessrike musikals, som skuespiller og bakmann, på Londons West End. Låtskriverne, Paul Curtis og Graham Sacher, fikk nok en 2.plass. Bidraget Don't Hang Up On Love var imidlertid den siste inntredenen til Curtis på 80-tallet; som avsluttet tiåret med en hyllest til fotballklubben Liverpool og Kenny Dalglish.


Kvintetten Vanity Fare ble dannet på midten av 60-tallet under navnet Avengers. Deres største suksess var Hitchin' A Ride. Ingen av originalmedlemmene var imidlertid med i gruppa under deltagelsen, men Eddie Wheeler (gitar) og Mark Ellen (trommer) hadde vært med gjennom 70-tallet; da de fikk en hit på kontinentet med Rock And Roll Is Back . Ellen ga seg nylig, mens Wheeler og Bernie Hagley (bass) fortsatt er medlemmer idag. Jimmy Cassidy (vokal) og Phil Kitto (keyboards) var de andre to fra gruppa som var på scenen under deltagelsen. Låtskriveren til bidraget Dreamer (3.plass) var Valerie Murtagh; som hadde vunnet konkurransen for 12 år siden. Dette var hennes siste finale. Utgivelsen ble produsert av Bobby Gee (Bucks Fizz).


Trioen Palace ble frontet av vokalisten Simon Foster (Michael Palace). Han hadde representert Irland i 1982 sammen med trioen Duskey Sisters. Dozy, Beaky, Mick & Tich, med en rekke suksesser bak seg på 60-tallet, var opprinnelig valgt ut til å fremføre bidraget Dancing With You Again (4.plass). Låtskriveren Peter Mason hadde på 70-tallet dannet en gruppe (under eget navn) sammen med Beaky og Tich (da deres gruppe var inaktiv). Mason sto senere bak Dozy, Beaky, Mick & Tichs comeback-singel You've Got Me On The Run (1979). Samme år ble hans komposisjon Sad Song innspilt av Ellen Foley og Rachel Sweet .



Den multikulturelle artisten Kenny Charles fremførte Tongue Tied (5.plass). Låtskriveren Jimmy Scott hadde debutert som artist på midten av 70-tallet. Etter deltagelsen fikk han sine største fremganger; bl.a One Lover At A Time (Atlantic Starr), You're Not Alone (Chicago), How Long Can A Man Be Strong (Jeff Healey Band) og Love Sneakin' Up On You (Bonnie Raitt). Produsenten, Phillip Williams, hadde startet sin karriere på 60-tallet som gitarist. Han var mest kjent som produsent for Status Quo og Moody Blues. I den senere tid var han arrangør for den finske gruppa Nightwish. Mor og datter, Vicki Brown og Sam Brown , var en del av koret (bak scenen) under fremførelsen.


Vokalisten Daniel James deltok under navnet Colin Heywood. Senere på 80-tallet dannet han (sammen med Paul Varney) duoen Yell!, og fikk en Topp 10 hit med Dan Hartmans Instant Replay. To av låtskriverne til No Easy Way To Love (6.plass), Stewart James og Bradley James, sto samme år bak Every Loser Wins til TV-serien EastEnders; som toppet den britiske hitlisten. De var i tillegg blant koristene (sammen med den tidligere vinneren Kit Rolfe).



Chad Brown hadde vært vokalist i metalgruppa Lionheart, og ble ble på midten av 90-tallet med i Andy Scotts versjon av glamrockgruppa Sweet. Låtskriveren til bidraget I'm Sorry (7.plass), Paul Griggs , var med i backingbandet hans, og hadde tidligere deltatt som en fjerdedel av Guys'n'Dolls; som ble oppløst året før (1985). Den andre mannlige vokalisten i gruppa, Dominic Grant, ble opprinnelig tilbudt å synge bidraget. Gitaristen Paul Griggs hadde startet sin karriere på 60-tallet, da han dannet gruppa Octopus sammen med sin bror Nigel (bass). Sistnevnte ble på 70-tallet medlem av gruppa Split Ends.



Sekstetten Futures kvinnelige vokalist; skotske Lorna Bannon, hadde bakgrunn fra gruppa Rokotto; Boogie On Up ble en Topp 40 hit for dem i 1977. På 80-tallet bidro Bannon med vokal for bl.a Shakatak og Simple Minds. Et av Futures bandmedlemmer, Johnny Warman, var en av låtskriverne til det jumbo-plasserte bidraget War Of The Roses . Han var kjent for sitt samarbeid med Peter Gabriel; Screaming Jets (1981). Den andre låtskriveren, Gary Osborne, startet i bransjen på midten av 60-tallet, og giftet seg med Bannon. Han hadde stått bak tekster til Elton John siden slutten av 70-tallet; bl.a Part-Time Love (1978), Little Jeannie (1980), Nobody Wins (1981) og Blue Eyes (1982).


Tommel opp: Christian

Logg inn eller registrer deg for å bruke forumet.

Moderator: Eirik F
Tid til å lage siden: 2.137 sekunder
Forumløsning av: Kunena