1993 - Der ingen skulle tru...

Skrevet av 
tirsdag, 26 januar 2010 12:15

ESC_1993_logo


Eurovision Song Contest 1993

15.mai: Green Glens Arena - Millstreet, Irland

Presentert av: Fionnuala Sweeney


citymap
flagg

IRLAND

Niahm Kavanagh: In Your Eyes

(Jimmy Walsh)
Dirigent: Noel Kelehan

cover



Som regel blir finalene i Eurovisjonen lagt til landenes hovedsteder, eller i det minste ledende storbyer. Harrogate i 1982 var frem til 1993 kanskje det mest overraskende valget, og til dels ble også Lausanne i 1989 sett på et litt originalt valg som vertsby.

Det var imidlertid før en ivrig entreprenør bak en stor hestearena langt inne på den irske, grønne landsbygda, kontaktet RTE umiddelbart etter Linda Martins seier i Malmö. Kunne RTE tenke seg….?

Green Glens Arnea lå utenfor Millstreet i Cork, lengst sørvest i Irland. Millstreet var en ikke en by – det var ei lita bygd med rundt 1.500 innbyggere. Området var (for irlendere) mest kjent frem mot 1993 for sine vakre turområder og skjønne naturomgivelser. NRKs kommentator Leif Eirik Forberg uttalte at det omtrent var som å være i omgivelsene til Postman Pat…!

På forunderlig vis ble alle problemer med innkvartering og organisering løst, til tross fo r artistene måtte daglig tilbringe timer i buss til og fra arenaen. I tillegg satte ESC ny rekord i antall deltakerland dette året: Jugoslavia var historie, og tre tidligere delstater fra føderasjonen debuterte dette året: Bosnia-Herzegovina, Kroatia og Slovenia. Alle tre fikk dårligere plasseringer enn Jugoslavias siste bidrag året før (13).

Ingen visste det heller da, men finalen i Millstreet ga også tidenes siste bidrag fra Luxembourg – og Italias siste ordinære bidrag – selv om de skulle vende tilbake kort i 1997. Heller ikke disse to landene satte vel akkurat noen store preg på resultattavla.

Det var et visst større trøkk fra mediene dette året enn ved de forrige finalene. Bosnias delegasjon, som omtrent hadde forlatt landet i kryssild, fikk naturlig nok den største oppmerksomheten. Noen kritiske røster blåste riktignok forsiktig om bidraget "Sva bol svijeta" kanskje spilte for mye på situasjonen i den nye nasjonen.

Også Kroatia ytret forsiktig frempå om "My Croatian sky" i sin "Don't Ever Cry". Sekstetten Put kom til Millstreet som en outsider foran finalen, men endte som nummer 15 – én plass høyere enn Bosnia. Noe skyldes nok en opptreden der lyden var under en hver kritikk, og stemmene til de seks sangerne forsvant både i hverandre og orkesteret.

Det tredje debuterende bidraget fra Slovenia forsvant i stillhet på en delt 22. plass med Danmark: Tommy Seebachs tredje opptreden i konkurransen (etter 1979 og 1981). "Under stjernerne på himlen" ble nok for utdatert og godmodig for juryene. Også Finland stilte med en tidligere deltaker: Katri-Helena (1979): "Tule luo" ble nummer 17.

En annen joker foran finalen var tyske Münchener Freiheit. De hadde hatt flere store hits (til dels som bare Freiheit) også utenfor Tyskland på 80-tallet, der "Everytime" og "Play It Cool" også hadde nådd de norske listene. "Viel zu weit" eide derimot langtfra samme iørefallende melodier som disse, og Tyskland fortsatte rekka med labre plasseringer. Tre år uten en topp 10-plassering var en sjeldenhet fra landet.

Israel var blitt et enten-eller land i denne sammenhengen. Kaoset "Shiru" forstod kun Portuga l og Frankrike noe av – og selv om Saraleh Sharon var en institusjon i israelsk musikk, kunne h un ikke hjelpe til med at bidraget kræsjlandet på Israels verste plassering noensinne på en 24. plass.

Men de slo Belgia. Stakkars Barbara (Dex) klarte aldri å løfte balladen "Lemand als jij", og både hun og belgierne ble reddet fra poengløshet av Tysklands sjenerøse tre – som ble Belgias beholdning denne kvelden. Barbaras opptreden har derimot for alltid gitt henne et navn i fan-kretser. Som følge av hennes noe originale og selvlagde, rosa "kjole" – deles nemlig årlig ut en "Barbara Dex Award" til hvert års mest grusomme antrekk. I Moskva gikk denne til ungarske Zoli Adok.

Et par forsøk med moderne rytmer og arrangement ble forsøkt i Millstreet – med utfall begge veier. Nederland sendte Ruth Jacott, kona til deres sanger i Malmö, Humphrey Campbell. Ruth sørget for litt tilnærmet til både disco og hip-hop i "Vrede", som live klarte å beholde trøkket fra både innspilling og den nasjonale finalen. Bidraget endte på en fin sjetteplass, og frua slo ektemannen med tre plasseringer.

 Spania var en favoritt foran konkurransen med tidenes første rap i ESC-sammenheng. "Hombres" var røff og fengende fra forhåndsvideoen, men ble totalt omarrangert for orkester til finalen. Det meste av trøkket og originalen forsvant sporløst, men Eva Santamaria klarte allikevel å gi spanjolene en helt grei ellevteplass.

Det var allikevel de fem øverste låtene som skilte seg ut i Millstreet, også i poeng – da disse fem alle endte godt over 100-grensa.

Silje Vige ledet et par ganger for Norge. "Alle mine tankar" var sist ut på scenen, og den greske inspirasjonen i bidraget både forvirret og fascinerte nok både publikum og jury. De høyeste nabostemmene uteble, men Silje sendte allikevel Norge til topp fem – for første gang siden 1988 faktisk over en bunnplassering. Dette var også innledningen til fire usedvanlig go de år for norske bidrag.

Patrick Fiori skulle utover tiåret bli et kjent navn i Frankrike. I 1993 var han derimot ennå ukjent. "Mama Corsica" var absolutt ikke blant kveldens mest originale innslag, men låta var enkel og iørefallende – og den slo Silje Vige med ett poeng. Den ble ingen stor slager på fastlandet, men ble nesten et fenomen av en låt på nettopp Korsika.

Annie Cotton var fransk-kanadier, født i Montreal. Sveitserne ville svært gjerne kjempe i toppen igjen etter å hatt varierende hell siden Celine Dions seier i 1988. Så, hvorfor ikke gjenta bragden med en up-and-coming sangerinne fra samme land?

Cotton ble ingen ny Dion selvfølgelig, men hun sørget for det som skulle bli Sveits siste pallplassering til dags dato. "Moi tout simplement" var nettopp så fransk og tilpasset konkurransen som forventet.

Seieren stod derimot mellom – som i Malmö – Irland og Storbritannia. Sistnevnte hentet inn Sonia – med ni singlehits bak seg, og derav en nummer én i "You'll Never Stop Me Loving You" fra 1990. Hun var egentlig et produkt av Stock Aitke n Waterman-fabrikken PWL (Kylie Minogue), men hoppet etter hvert over til musikalscenen med oppdrag blant annet på West End.

"Better The Devil You Know" (pussig nok samme tittel som en tidlig Kylie Minogue-slager), kjempet og ledet i toppen i store deler av avstemninga. Og Maltas jury, som grunnet tekniske problemer måtte stemme sist, skulle avgi poengene som endte sendte Sonia eller Irland til topps. Irland ville vinne med mer enn to poeng – britene måtte ha 12.

Maltas juryer ble etter denne finalen beryktet for sine sære poenggivinger. Selv om Irland til slutt fikk nettopp 12-en, førte spesielt Luxembourgs høye tall fra øya – til at nesten samtlige kommentatorer klødde seg godt i håret samtidig. Det ble også i denne hvisket om at noen juryer kommuniserte direkte med hverandre - uten at det på noe som helst måte bør trekkes noen konklusjoner, verken mot Malta eller andre land.

Irland vant sin andre seier på rad. De skulle også komme til å bli det første landet som også tok på seg å arrangere en finale to år på rad. N iamh Kavanagh var ikke helt ukjent for nordmenn, da soundtracket fra filmet "The Commitments" hadde solgt her hjemme – men "In Your Eyes" nådde aldri våre lister.

Den ble allikevel en av de største slagerne på mange år fra et vinnerland: Den ble årets mest solgte singel i hjemlandet, kom høyt i Storbritannia – og nådde også flere andre lister i Mellom-Europa.

Finalen i 1994 vendte selvfølgelig ikke tilbake til Mills treet. Det ble Dublin som nokså snart ble annonsert som den naturlige stedet for finalen. Men ikke alle landene kom seg dit: EBU hadde nå fått flere tidligere østblokk-land som medlemmer – og en stor del av disse ønsket nå å være med i konkurransen.

Allerede til Millstreet hadde det blitt gjennomført en kvalifisering, der Slovakia, Estland, Ungarn og Romania hadde deltatt sammen med de tre tidligere jugoslaviske delstatene. De fire, sammen med enda tre nye, ble lovet plass i 1994 – til fordel for de syv laveste plasserte landene i 1993.

Ut i kulden for et års pause måtte: Kypros, Luxembourg, Tyrkia, Danmark, Slovenia, Israel og Belgia. Da Italia trakk seg for 1994-finalen, ble Kypros hentet inn i varmen igjen.

Eurovision Song Contest var i foranding – store forandringer. Og ennå visste man ikke at 1994-finalen indirekte skulle bli innledningen på de aller største.

 


 


winnerstageintro

hostscoreboard


score

1993a

19931993c1993c

1993b


ESC 1990-tallet: | 1990 | 1991 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 | 1998 | 1999 |


Lest 3246 ganger Sist redigert lørdag, 31 januar 2015 15:54