Eivind Charlie M. Sætre

Eivind Charlie M. Sætre

Tyskland og NDR har fått nok etter tre begredelige resultater, og forbereder nå vesentlige endringer for sin nasjonale utvelgelse - Unser Song.

I fjor/2017 forsøkte kanalen seg å gå tilbake til vinnerårene 2010-12 ved kun nye talenter, men glemte tilsynelatende at publikum knapt lot set engasjere da de fem finalistene allerede var plukket av kanalen. Slikt gjør man bare ikke i et talentshow!

For å unngå denne fadesen, og ikke minst unngå en ny bunnplassering, gjør nå tyskerne - som stadig har gode seertall for konkurransen - vesentlige endringer.

Først og fremst opprettes et slags Europa-panel, bestående av ikke mindre enn hundre medlemmer som i ukene fremover vil kontaktes direkte av NDR og partner Digame Mobile. Sistnevnte er også ansvarlig for den komplekse telefonavstemningen under selve Eurovision. Omtrent 10 000 potensielle jurymedlemmer vil bli kontaktet, tilsynelatende rundt i hele Europa, og NDR/Digame vil sile ut de hundre "heldige" gjennom spørsmål og undersøkelser. Her skal ingenting overlates til tilfeldighetene!

Juryen vil ha sitt å si til å finne de fem endelige finalistene til Unser Song, ventet i februar, og vil også ha innflytelse under avstemningen under selve finalen.

NDR og Tyskland beholder selvfølgelig telefonstemmene, men i tillegg introduserer de også en internasjonal eksperjury bestående av 20 til 25 medlemmer.

Til syvende og sist(...), vil 20 kandidater - herav både kjente og ukjente navn, gå gjennom en siste utvelgelsesprosess. De mest ukjente navnene vil gå gjennom en slags workshop med musikkbransjen, for å forberede dem på kampen til å hale Tyskland opp fra den europeiske, musikalske hengemyra landet har havnet i - i alle fall i Eurovision-sammenheng.

Kompleks?

Ja. Men også litt nyskapende.

Så får vi se om dette er veien for Tyskland til å forberede de siste årenes resultater. Det er ingen tvil om at tyskerne satser på ESC, men som det ofte sies: Man får det bare ikke til!

 

RTP tar mål av seg å lage den billigste, men også den mest effektive Eurovision-produksjonen på år og dag.

Utsagnet kommer fra Portugals TV - RTPs - egen CEO: Gonçalo Reis.

Det virker dermed som om det statlige, portugisiske TV-selskapet styrer inn mot 2018-arragementet med et nøkternt budsjett, men allikevel med klare ambisjoner.

De siste årenes arrangement har ligget på mellom 20- til 50-millioner Euro i omkostninger, mens Malmö-finalene i 2013 maktet å komme i mål med et budsjett på rundt 19. Med tanke på prisstigning, er det kanskje verdt å anta at Lisboa vil legge seg på omtrent tilsvarende nivå - men ut i fra utsagnet, muligens også under dette.

Det virker nokså klart at RTP også går bevisst frem for å fremheve Portugal som et moderne land i dagens Europa, samtidig som de nok ikke kommer fra å vise frem landets mer tradisjonelle og stolte tradisjoner. Mye tyder også på at RTP setter ut (eller "inn" i denne sammenhengen) mye av produksjonen på egne hender, og på den måten kan jo besparelsene bli nokså markante. Det har i svært mange årganger vært brukt eksterne produksjonsselskap til å arrangere TV-showene. Foreløpig ser vi ingen signaler fra RTP om noe slikt for 2018.

Malmö-finalen i 2013 har ofte fått kritikk for å ha blitt litt vel skalert ned. Men RTP har i motsetning til Malmö en stor arena i Atice hvor finalene skal sendes fra, og det er nok bare å vente på flere detaljer fra Lisboa, før man kan gjøre seg opp en endelig oppfatning over hvordan 2018 vil ta se ut både på skjerm og scene .

 

Etter flere år med interne utvelgelser, går Frankrike og France 2 for 2018 inn for en nasjonal utvelgelse over flere kvelder: Destination Eurovision.

Datoene er ikke fastlagt, men alt tyder på at vi vil kunne få vite Frankrikes representant i løpet av januar. Det er åpnet for innsendelse av bidrag frem til 30. november, og foruten sedvanlgie ESC-regler har fransk TV klinket til med en nasjonal regel om minst 70 prosent hjemlig språk i tekstlinjene. Samtidig har man åpnet opp for bidrag fra mer etablerte artister som allerede er tilknyttet landets TV-selskap.

Nytt av året er også at France 2 setter bort store deler av produksjonen til Europas største event-selskap, ITV. Det blir den franske avdelingen av det britiske produksjonsselskapet som skal produsere sendingene, et spennende valg som viser at fransk TV virkelig har fått blod på tann etter svært oppmuntrende seertall for 2017.

Datoer og lokaliteter er per i dag ikke bestemt, men det blir den svært populære franske hjemmehelten Garou som skal fronte utvelgelsen. Man vet også at TV-seernes stemmer skal telle, på side av en både en ekspert- og internasjonal jury.

Ryktene tilsier to delfinaler og en stor finale, der kun finalen blir direktesendt, men dette ble ikke bekreftet i en kort pressebriefing fra France 2 onsdag. Flere detaljer rundt Destination Eurovision er ventet i løpet av året.

Vi får håpe at det går bedre i 2018 enn forrige årgang Frankrike valgte en najsonale utvelgelse: I 2014 endte det med landets første og eneste sisteplass noensinne, og hvorfor kan du ta et gjensyn med her:

Staffasje og show og skadelig for deltakerne: Det er ABBAs Benny Anderssons noe uventede utfall mot Eurovision i forbindelse med lanseringen av hans første, rene klassiske utgivelse.

Morsomt å se på, men ikke noe utover det - er kommentaren som falt da blant annet NRK var til stede under lanseringsintverjuet i Sverige denne uken. Om det var sarkastisk eller ironisk ment for være opp til den enkelte, men Andersson har kanskje glemt at opptredenen med Waterloo i 1974 var gjennomført til fingerspissene, både visuelt og kommsersielt?

Under intverjuet ble vi fortalt om Anderssons barndom og familiens forståelse og økonomiske utfordringer for å gi Andersson hans første instrument i tiårs-alderen. Uten en eneste (eller kanskje tre ...) pianotimer, tok han siden med sin lidenskap til svenske Hep Stars før han endte opp i samarbeid med de velkjente andre i ABBA på starten av 70-tallet.

På albumet - som selvfølgelig heter Piano - finner vi flere ABBA-spor, foruten låter fra Chess og senere verk fra hans mer folkeinspirerte utgivelser de siste to-tre tiårene.

Kritikken mot Eurovision som TV-show går mest mot det visuelle enn selve musikken, som i dag blir preget av «...at fokuset forsvinner fra musikken og dens formidlingspotensial». Med dette går Andersson egentlig nokså mot sin ennå musikalske samarbeidspartner Björn Ulvaeus, som flere ganger har uttalt seg positivt om konkurransen. Men for de som har fulgt Andersson de siste årene, er det heller ikke overraskende - da man selv på ABBAs siste ordinære utgivelse The Visitors kunne høre at han forsøkte å flytte grensene for ABBA musikalsk.

Det er en åpen bransjehemmelighet at Andersson var den musikalske drivkraften bak ABBA, selv om Ulvaeus bidro stort - spesielt på tekstsiden.

Samtidig med albumslippet, har det også blitt annonsert at både Benny selv og Björn er svært delaktig i oppfølgeren til Mamma Mia - filmen - fra 2008. De fleste av skuespillerne vender også tilbake, og premieren er foreløpig satt i løpet av 2018.

 

5.oktober 2017 - 22:12

Britene vil bestemme - igjen!

Til tross for nok et skuffende resultat i Kiev, velger BBC å kjøre videre med sin You Decide også for 2018. Nå er det åpnet for innsending av bidrag.

Grunnen er nok at britene i det minste aner en stigende form, da Lucie Jones scoret høyt på jurypoeng i årets konkurranse - og endte på 15. plass totalt. Utrolig nok deres beste resultat siden 2011!

For tredje år på rad vil BBC samarbeide både med den britiske Grand Prix-klubben og plateselskap på øynene. Som her hjemme forbeholder de seg retten til å velge bidrag uavhengig av innsendte bidrag, i samarbeid med eksperter innen både BBC og musikkbransjen. Det blir spesielt sett etter originalitet og det særpregne, noe som kanskje ikke er så veldig overraskende med tanke på de to siste års Eurovision-vinnere ...

BBC forbeholder seg også retten til å avlyse hele konkurransen, uten å utdype dette: «The right is reserved to cancel the contest at any stage or amend any of the terms or details if necessary». Det har ført til noen spekulasjoner om at britene i år kan han et virkelig toppnavn i kikkerten for Lisboa.

Ser man bort fra de spekulasjonene, er fristen for bidra 27. oktober - og først mot slutten av året vil man får vite flere detaljer om You Decide 2018.

 

1.oktober 2017 - 21:48

Joy Fleming 1944-2017

Artisten bak en av de mest ikoniske opptrednene gjennom Eurovision-historien, tyske Joy Fleming, gikk torsdag bort i en alder av 72 år.

Tilbake i 1975 deltok hun for daværende Vest-Tyskland i Stockholm, og bidraget Ein Lied kann eine Brücke sein ble ut fra forhåndstipserne tippet skyhøyt på resultattavlen. Som så mange ganger tidligere - og senere: Forhåndstips og poeng er to vidt forskjellige ting, og låten dro i land bare femten poeng og endte som nummer sytten av nitten i startfeltet.

Imidlertid ble både Joy Flemings opptreden en låt noe av en fan-favoritt i tiårene som kom, og i dag er den utvilsomt en av de store ESC-klassikerne: En låt som har overlevd de fleste, om ikke alle, konkurrenten fra Stockholmsfinalen i 1975. Kanskje var låten et par år for tidlig ute, med sine klare amerikanske og discoreferanser?

Joy Fleming var født Erna Libenow i det klingende landsbynavnet Rockenhausen, med nærmeste storby Kaiserslautern tre mil lengre sør. Hun hadde en hitlåt med Halbblu tforan 1975-opptredenen, men forble først og fremst en klubb- og sceneartist langt utenfor den sedvanlige ESC-sjangeren med forkjærlighet innen blues og jazz.

Hennes ektemann Bernd Liebenow forble hennes samarbeidspartner og manager også etter et havarert ekteskap, og de dannet på 90-tallet et eget selskap i Hilsbach som blant annet fremmet unge talenter. 

Hjemme i Tyskland forsøkte hun seg tre ganger til i den hjemlige finalen, hvorav hun endte som nummer fire i 1986 - og to andreplasser både i 2001 og 2002. To år senere var hun jurymedlem under den tyske utvelgelsen til Istanbul.

Joy Fleming var aktiv like til det siste, og hun var et typisk eksempel på en artist som klarte å leve av musikken, uten å ty til store medieoppslag eller høye listeplasseringer.

Denne uken publiserte EBU - Den europeiske kringkastingsunionen - reglene for 2018-utgaven av Eurovision, og det er helt tydelig at man fremover både vil og skal unngå lignende farser som Russland-Ukraina i fremtiden.

Tre paragrafer er skjerpet inn, og en lagt til. Tre av disse gjelder egentlig på punkter som allerede har vært der, men nå er de ytterlige tydeliggjort:

1. Ingen politiske beskjeder eller innspill skal på noen måte promoteres gjennom arrangørukene.

2. Det er strammet inn på reglene for hva arrangør og arrangørland er pliktige til.

I tillegg:

3. Deltakerlandene skal respektere eventuelle restriksjoner i arrangørlandet, og:

4. Juryenes roller blir ytterlige skjerpet.

Innstrammingene henvender seg selvfølgelig direkte mot kaoset mellom Russland og Ukraina foran årets arrangement, hvor vi i denne omgangen vel ikke behøver å repetere omstendighetene som førte til at Russland bakket ut kun en snau måned foran sendingene fra Kiev. Ukrainsk TV har allerede fått en klekkelig bot fra EBU, som de har valgt å anke - mens man i skrivende stund ennå venter på en trolig lignende reaksjon mot Russland. Dette vedtaket var ventet i juli, men så langt har man ikke fått noen nærmere informasjon fra EBU.

De fire punktene kan sees kort oppsumert i sammenheng slik:

1: Politiske beskjeder: Dette rettes spesielt mot artistene, og i flere år har enkelte nasjoner og utøvere bevisst fremmet politiske standpunkt først og fremst utenfor de offisielle pressekonferansene. I år fikk vinneren Salvador Sobral noe kritikk for flere ganger å ha på seg en genser med henvisninger til SOS refugees, og det er slike hentydninger EBU vil ha en slutt på. Uansett om det er et aldri så godt og hederlig motiv bak: En grense må settes.

2. Arrangørlandet, eller rettere sagt arrangørkringkasteren, er nå forpliktet til å overholde de avtaler og frister satt av EBU. Det er nå konkret spesifisert at EBU helt og fullt kan sette foten ned og tildele arrangementet til en annen kringkaster (les: land) om lignende rot i organisasjonen som det var foran Kiev gjentar seg i fremtiden. I tillegg skal vertslandet respektere de valgte deltakerens rett til å opptre i showene, og samtidig få et større ansvar for at politiske budskap ikke blir spredt gjennom de to prøve- og finaleukene.

3. Også deltakerlandene får et større ansvar, og dette er klart rettet mot Russlands valg av utestengte Julia Samoylova. Valg av artist/låt skal fra nå av ikke stride mot noen lover eller regler i vertsnasjonen.

4. Etter stadige rot rundt juryordningen, blir det nå presisert at jurymedlemmene skal være uavhengige og ikke på noen som helst måte være involvert i konkurransen gjennom verken ytringer eller aktivitet. Dette utelukker fremtidig "virr-varr" som rundt vår egen Per Sundnes i år, som var aktiv i Adresse Kiev foran konkurransen - og som opprinnelig var utnevnt som representant i den norske juryen.

EBU forventer og ser nok frem til et adskillig bedre og enklere år i møte foran maidagene i 2018.  RTP, som er Portugals nasjonale TV-selskap, gjennomgikk en en større reorganisering for noen år tilbake, noe som var grunnen til at landet ikke deltok i 2013-utgaven av konkurransen. Nå er de derimot både økonomisk og organisatorik tilbake på føttene og ønsker å vise frem både Portugal og Lisboa på sitt beste - i TV-sendinger som i Eurovision-sammenheng aldri har vært arrangert lengre vest i Europa siden starten i 1956.

25.juli 2017 - 19:17

Lisboa med finale 12. mai

Ikke uventet ble Lisboa i dag offisielt bekreftet som vertsby for neste års Eurovision, og datoene for finalene ble samtidig bekreftet også de:

12. mai er datoen, med semifinalene 8. og 10. mai. Dette samsvarer med "samme" helg som de to forrige årgangene. Lisboa ble foretrukket foran byene Braga, Gondomar, Guimarães og Santa Maria da Feira, som også ble vurdert av det landets kringkaster RTP.

Arenaen blir MEO Arena som har en kapaistet på 20 000 publikumere. Så mange blir det nok ikke plass til under ESC-showene i mai neste år, men den er allikevel klart større enn årets arena i Kiev. Arenaen ligger flott plassert i Lisboa, med omtrent et kvarter med offentlig transport til flyplassen - en en halvtime inn til bykjernen.

Med Portugal og Lisboa som arrangør, skal vi også lengre vest i Europa enn noengang tidligere i konkurransens historie. Lisboa slår (så vidt) Millstreet i Irland fra 1993.

Det er så langt bekfreftet i underkant av 20 land til 2018, men man regner med at deltakerantallet vil bli omtrent det samme de to forrige årgangene.

I 2012 sa Tyrkia takk og farvel til Eurovision og har ikke latt seg høre siden. Utallige årlige rykter siden har nettopp vært det, rykter, men for 2018 kan det se lysere ut for en tyrkisk deltakelse.

Tyrkias TV-selskap TRT ser i alle fall seg selv som rimelig mektig, og det ble stor oppstandelse i hjemlige rekker da landet i 2011 ikke kvalifiserte seg til finalen - for første gang siden semifinaler ble innført i 2004. Tyrkia stilte allikevel i det påfølgende arrangementet i Aserbajdsjan, men det skulle bare mangle siden både folk og land er nært beslektet.

Fra 2013 fikk EBU klar beskjed: Gå tilbake til full telefonavstemning ellers blir vi ikke med, noe EBU selvsagt ikke gikk med på. Selv om en 50/50-ordning med juryer kan fremstå urettferdig og noe spekulativ, har ordningen tross alt demmet opp for både nabostemmer - og såkalte "utflytterstemmer". Det siste tjente Tyrkia stort på, og i 2012 var det også juryen som felte dem.

En annen grunn til TRTs motvilje mot konkurransen skal ha vært den stadig mer frigjorte og synlige toleransen mot skjeive og homofile, men trolig også et spark bak til EBU selv som de har ment ignorerer TRT intert i organisasjonen som en stormakt innen mediebransjen i sørøst.

På forsommeren ble imidlertid hele ledelsen i TRT byttet ut, og nå har både Tyrkias enslige vinner Sertab Erener og produsent Sinan Akçıl (2009) meddelt gjennom flere medier at Tyrkia nå står klare til å gjøre comeback i konkurransen.

Ingenting er imidlertid offentlig fra den nye ledelsen, men slike utskiftninger har snudd negative holdninger tidligere i historien. Vi ikke ikke lengre enn til Danmark, der en konservativ ledelse holdt landet borte fra Eurovision i over ti år fra midten av 60-årene til slutten av 70-tallet.

14.juli 2017 - 20:40

Volare!

Domenico Modugno var opprinnelig en skuespiller, som fra 1951 opparbeidet seg en grei karriere i Italia med stigende popularitet gjennom tiåret.

Han var fra Polignano a Mare i Bari, men vokste dels opp i forholdsvis lille San Pietro Vernotico, Brindisi. For de som ikke er kjent innen italiensk geografi, er Brindisi provinsen ytterst på østkysten - med Albania som nær nabo over Adriaterhavet. Den lokale dialekten lå nær sisiliansk, og det var også på Sisilia Modugno etter hvert skulle bo det meste av livet.

Han vokste opp under verdenskrigen og Mussolinis regime, men var for ung til å bli innblandet i krigshandlinger. Militært avla han tjenesten først etter freden, og fra 1951 kunne han gå løs på teaterstudier - noe han hadde drømt om gjennom hele oppveksten.

På si drev han også å skrev tekster og musikk, og dro også med seg noen gitarleksjoner. Han var sterkt fascinert av den særegne napolianske sangtradisjonen, og det var i en konkurranse nettopp i Napoli at artisten Aurelio Fierro ble nummer to med en av Modugnos låter i 1957. Dette ble vendepunktet i karrieren for Domenico, og året etter fikk han inntog i den allerede store Sanremo-festivalen.

Nel blu dipinto di blu ble der fremført som en duett sammen med talentet Johnny Dorelli, men utgitt på plate uten Dorelli bak mikrofonen. Det ble en klar seier for Modugno i festivalen, og låten fòr raskt oppover de hjemlige listene. Det var også som soloartist Modugno ble sendt videre til årets Eurovision i Nederland, noe som nesten var forventet siden Grand Prix/Eurovision var bygget på italienernes suksess med Sanremo-konkurransen. Låten ble der nummer tre, men beveget seg gjennom våren og sommeren over stadig flere landegrenser og sprengte snart alle tidligere salgstall for en italienskspråklig slager.

Modugno spilte selv inn låten minst et par ganger til, og en lenge var disse versjonene mer kjente enn originalinnspillingen. I USA svevde minst tre andre engelskspråklige utgaver også høyt på listene, der den mest solgte versjonen kom fra Dean Martin.

En viss Fud Leclerc spilte også inn låten på fransk, et navn som var en trofast deltaker for Belgia i ESC disse årene. Også Claudio Villo fikk en liten hit med sin innspilling, en Villo som i 1962 ble foretrukket som Italias representant foran Modugno selv.

Modugno fortsatte deretter karrieren vekslende mellom film og musikk. Han brukte Sanremo-festivalen aktivt til å promotere nye låter, og vant denne festivalen to ganger til i 1959 og  - som nevnt over - 1962. Piove fra 1959 ble også en stor hit og sørget for at han slett ikke ble noen døgnflue utenfor Italia, men utenom Volare ble verken denne eller noen senere innspillinger noen slagere i Norge.

Fra 1966 startet sangkarrieren å dale noe, og samme året ble han helt sist i Eurovision med 0 poeng etter en noe eksentrisk opptreden.Siste Sanremo-deltakelse kom i 1974, noe som var hans tolvte opptreden i konkurransen. Han siktet seg da etter hvert mer og mer inn på mer alternative musikksjangre, og fra 70-tallet var den rene popkarrieren død og begravet. Han beholdt imidlertid et godt publikum i Italia gjennom også dette tiåret, selv om kritikerne etter hvert ikke var så veldig nådige over hans musikalske utgivelser.

Modugno fikk et slag i 1985 og måtte legge opp både sang- og skuespillerkarrieren grunnet uttaleproblemer. De siste årene var han sterkt politisk engasjert gjennom det italienske radikale partiet (PR) og sikret også en liten periode i det italienske parlamentet, hvor han talte sterkt for de svake og syke i det italienske samfunnet.

Han døde i 1994 av et hjerteinnfarkt i sitt hjem på Sisilia, noe som fikk en kritiker til å skrive: «Modugno ha voluto morire da vero meridionale, sotto il sole d'estate, vicino al mare, di blu in blu, dopo aver beffato la morte per un decennio». Fitt oversatt: Modugno døde i sør som han ønsket, under sommersolen og ved den blå sjøen, etter å ha lurt døden i over et tiår.

Som artist og låtskriver fikk Modugno en renessase fra 2000-tallet, da flere og flere italienske artister tok til å bruke de eldre låtene hans. I 2009 ble det avduket en statue av ham på strandpromenaden i hans fødeby Polignano a Mare.

Gjennom alle disse årene levde imidlertid Volare sitt eget, lille liv. Man skal ikke så langt sør for Skagen, før man kan rope syngende ut «Volare ...» og bli møtt av et smil eller to ... Og et «oh oh oh oh».

Side 1 av 141