Eivind Charlie M. Sætre

Eivind Charlie M. Sætre

Denne uken publiserte EBU - Den europeiske kringkastingsunionen - reglene for 2018-utgaven av Eurovision, og det er helt tydelig at man fremover både vil og skal unngå lignende farser som Russland-Ukraina i fremtiden.

Tre paragrafer er skjerpet inn, og en lagt til. Tre av disse gjelder egentlig på punkter som allerede har vært der, men nå er de ytterlige tydeliggjort:

1. Ingen politiske beskjeder eller innspill skal på noen måte promoteres gjennom arrangørukene.

2. Det er strammet inn på reglene for hva arrangør og arrangørland er pliktige til.

I tillegg:

3. Deltakerlandene skal respektere eventuelle restriksjoner i arrangørlandet, og:

4. Juryenes roller blir ytterlige skjerpet.

Innstrammingene henvender seg selvfølgelig direkte mot kaoset mellom Russland og Ukraina foran årets arrangement, hvor vi i denne omgangen vel ikke behøver å repetere omstendighetene som førte til at Russland bakket ut kun en snau måned foran sendingene fra Kiev. Ukrainsk TV har allerede fått en klekkelig bot fra EBU, som de har valgt å anke - mens man i skrivende stund ennå venter på en trolig lignende reaksjon mot Russland. Dette vedtaket var ventet i juli, men så langt har man ikke fått noen nærmere informasjon fra EBU.

De fire punktene kan sees kort oppsumert i sammenheng slik:

1: Politiske beskjeder: Dette rettes spesielt mot artistene, og i flere år har enkelte nasjoner og utøvere bevisst fremmet politiske standpunkt først og fremst utenfor de offisielle pressekonferansene. I år fikk vinneren Salvador Sobral noe kritikk for flere ganger å ha på seg en genser med henvisninger til SOS refugees, og det er slike hentydninger EBU vil ha en slutt på. Uansett om det er et aldri så godt og hederlig motiv bak: En grense må settes.

2. Arrangørlandet, eller rettere sagt arrangørkringkasteren, er nå forpliktet til å overholde de avtaler og frister satt av EBU. Det er nå konkret spesifisert at EBU helt og fullt kan sette foten ned og tildele arrangementet til en annen kringkaster (les: land) om lignende rot i organisasjonen som det var foran Kiev gjentar seg i fremtiden. I tillegg skal vertslandet respektere de valgte deltakerens rett til å opptre i showene, og samtidig få et større ansvar for at politiske budskap ikke blir spredt gjennom de to prøve- og finaleukene.

3. Også deltakerlandene får et større ansvar, og dette er klart rettet mot Russlands valg av utestengte Julia Samoylova. Valg av artist/låt skal fra nå av ikke stride mot noen lover eller regler i vertsnasjonen.

4. Etter stadige rot rundt juryordningen, blir det nå presisert at jurymedlemmene skal være uavhengige og ikke på noen som helst måte være involvert i konkurransen gjennom verken ytringer eller aktivitet. Dette utelukker fremtidig "virr-varr" som rundt vår egen Per Sundnes i år, som var aktiv i Adresse Kiev foran konkurransen - og som opprinnelig var utnevnt som representant i den norske juryen.

EBU forventer og ser nok frem til et adskillig bedre og enklere år i møte foran maidagene i 2018.  RTP, som er Portugals nasjonale TV-selskap, gjennomgikk en en større reorganisering for noen år tilbake, noe som var grunnen til at landet ikke deltok i 2013-utgaven av konkurransen. Nå er de derimot både økonomisk og organisatorik tilbake på føttene og ønsker å vise frem både Portugal og Lisboa på sitt beste - i TV-sendinger som i Eurovision-sammenheng aldri har vært arrangert lengre vest i Europa siden starten i 1956.

tirsdag, 25 juli 2017 19:17

Lisboa med finale 12. mai

Ikke uventet ble Lisboa i dag offisielt bekreftet som vertsby for neste års Eurovision, og datoene for finalene ble samtidig bekreftet også de:

12. mai er datoen, med semifinalene 8. og 10. mai. Dette samsvarer med "samme" helg som de to forrige årgangene. Lisboa ble foretrukket foran byene Braga, Gondomar, Guimarães og Santa Maria da Feira, som også ble vurdert av det landets kringkaster RTP.

Arenaen blir MEO Arena som har en kapaistet på 20 000 publikumere. Så mange blir det nok ikke plass til under ESC-showene i mai neste år, men den er allikevel klart større enn årets arena i Kiev. Arenaen ligger flott plassert i Lisboa, med omtrent et kvarter med offentlig transport til flyplassen - en en halvtime inn til bykjernen.

Med Portugal og Lisboa som arrangør, skal vi også lengre vest i Europa enn noengang tidligere i konkurransens historie. Lisboa slår (så vidt) Millstreet i Irland fra 1993.

Det er så langt bekfreftet i underkant av 20 land til 2018, men man regner med at deltakerantallet vil bli omtrent det samme de to forrige årgangene.

fredag, 21 juli 2017 22:27

Er det endelig håp for Tyrkia?

I 2012 sa Tyrkia takk og farvel til Eurovision og har ikke latt seg høre siden. Utallige årlige rykter siden har nettopp vært det, rykter, men for 2018 kan det se lysere ut for en tyrkisk deltakelse.

Tyrkias TV-selskap TRT ser i alle fall seg selv som rimelig mektig, og det ble stor oppstandelse i hjemlige rekker da landet i 2011 ikke kvalifiserte seg til finalen - for første gang siden semifinaler ble innført i 2004. Tyrkia stilte allikevel i det påfølgende arrangementet i Aserbajdsjan, men det skulle bare mangle siden både folk og land er nært beslektet.

Fra 2013 fikk EBU klar beskjed: Gå tilbake til full telefonavstemning ellers blir vi ikke med, noe EBU selvsagt ikke gikk med på. Selv om en 50/50-ordning med juryer kan fremstå urettferdig og noe spekulativ, har ordningen tross alt demmet opp for både nabostemmer - og såkalte "utflytterstemmer". Det siste tjente Tyrkia stort på, og i 2012 var det også juryen som felte dem.

En annen grunn til TRTs motvilje mot konkurransen skal ha vært den stadig mer frigjorte og synlige toleransen mot skjeive og homofile, men trolig også et spark bak til EBU selv som de har ment ignorerer TRT intert i organisasjonen som en stormakt innen mediebransjen i sørøst.

På forsommeren ble imidlertid hele ledelsen i TRT byttet ut, og nå har både Tyrkias enslige vinner Sertab Erener og produsent Sinan Akçıl (2009) meddelt gjennom flere medier at Tyrkia nå står klare til å gjøre comeback i konkurransen.

Ingenting er imidlertid offentlig fra den nye ledelsen, men slike utskiftninger har snudd negative holdninger tidligere i historien. Vi ikke ikke lengre enn til Danmark, der en konservativ ledelse holdt landet borte fra Eurovision i over ti år fra midten av 60-årene til slutten av 70-tallet.

fredag, 14 juli 2017 20:40

Volare!

Domenico Modugno var opprinnelig en skuespiller, som fra 1951 opparbeidet seg en grei karriere i Italia med stigende popularitet gjennom tiåret.

Han var fra Polignano a Mare i Bari, men vokste dels opp i forholdsvis lille San Pietro Vernotico, Brindisi. For de som ikke er kjent innen italiensk geografi, er Brindisi provinsen ytterst på østkysten - med Albania som nær nabo over Adriaterhavet. Den lokale dialekten lå nær sisiliansk, og det var også på Sisilia Modugno etter hvert skulle bo det meste av livet.

Han vokste opp under verdenskrigen og Mussolinis regime, men var for ung til å bli innblandet i krigshandlinger. Militært avla han tjenesten først etter freden, og fra 1951 kunne han gå løs på teaterstudier - noe han hadde drømt om gjennom hele oppveksten.

På si drev han også å skrev tekster og musikk, og dro også med seg noen gitarleksjoner. Han var sterkt fascinert av den særegne napolianske sangtradisjonen, og det var i en konkurranse nettopp i Napoli at artisten Aurelio Fierro ble nummer to med en av Modugnos låter i 1957. Dette ble vendepunktet i karrieren for Domenico, og året etter fikk han inntog i den allerede store Sanremo-festivalen.

Nel blu dipinto di blu ble der fremført som en duett sammen med talentet Johnny Dorelli, men utgitt på plate uten Dorelli bak mikrofonen. Det ble en klar seier for Modugno i festivalen, og låten fòr raskt oppover de hjemlige listene. Det var også som soloartist Modugno ble sendt videre til årets Eurovision i Nederland, noe som nesten var forventet siden Grand Prix/Eurovision var bygget på italienernes suksess med Sanremo-konkurransen. Låten ble der nummer tre, men beveget seg gjennom våren og sommeren over stadig flere landegrenser og sprengte snart alle tidligere salgstall for en italienskspråklig slager.

Modugno spilte selv inn låten minst et par ganger til, og en lenge var disse versjonene mer kjente enn originalinnspillingen. I USA svevde minst tre andre engelskspråklige utgaver også høyt på listene, der den mest solgte versjonen kom fra Dean Martin.

En viss Fud Leclerc spilte også inn låten på fransk, et navn som var en trofast deltaker for Belgia i ESC disse årene. Også Claudio Villo fikk en liten hit med sin innspilling, en Villo som i 1962 ble foretrukket som Italias representant foran Modugno selv.

Modugno fortsatte deretter karrieren vekslende mellom film og musikk. Han brukte Sanremo-festivalen aktivt til å promotere nye låter, og vant denne festivalen to ganger til i 1959 og  - som nevnt over - 1962. Piove fra 1959 ble også en stor hit og sørget for at han slett ikke ble noen døgnflue utenfor Italia, men utenom Volare ble verken denne eller noen senere innspillinger noen slagere i Norge.

Fra 1966 startet sangkarrieren å dale noe, og samme året ble han helt sist i Eurovision med 0 poeng etter en noe eksentrisk opptreden.Siste Sanremo-deltakelse kom i 1974, noe som var hans tolvte opptreden i konkurransen. Han siktet seg da etter hvert mer og mer inn på mer alternative musikksjangre, og fra 70-tallet var den rene popkarrieren død og begravet. Han beholdt imidlertid et godt publikum i Italia gjennom også dette tiåret, selv om kritikerne etter hvert ikke var så veldig nådige over hans musikalske utgivelser.

Modugno fikk et slag i 1985 og måtte legge opp både sang- og skuespillerkarrieren grunnet uttaleproblemer. De siste årene var han sterkt politisk engasjert gjennom det italienske radikale partiet (PR) og sikret også en liten periode i det italienske parlamentet, hvor han talte sterkt for de svake og syke i det italienske samfunnet.

Han døde i 1994 av et hjerteinnfarkt i sitt hjem på Sisilia, noe som fikk en kritiker til å skrive: «Modugno ha voluto morire da vero meridionale, sotto il sole d'estate, vicino al mare, di blu in blu, dopo aver beffato la morte per un decennio». Fitt oversatt: Modugno døde i sør som han ønsket, under sommersolen og ved den blå sjøen, etter å ha lurt døden i over et tiår.

Som artist og låtskriver fikk Modugno en renessase fra 2000-tallet, da flere og flere italienske artister tok til å bruke de eldre låtene hans. I 2009 ble det avduket en statue av ham på strandpromenaden i hans fødeby Polignano a Mare.

Gjennom alle disse årene levde imidlertid Volare sitt eget, lille liv. Man skal ikke så langt sør for Skagen, før man kan rope syngende ut «Volare ...» og bli møtt av et smil eller to ... Og et «oh oh oh oh».

torsdag, 29 juni 2017 21:00

Ukraina bøtelagt med 200 000 Euro

Konklusjonen etter årets politiske kaos rundt Russland deltakelse, blir at den ukrainske TV-stasjonen UA:PBC blir irettesatt med en klekkelig bot fra EBU. Noe ukrainsk TV selvfølgelig ikke godtar.

Beløpet er på 200 000 Euro, noe EBU offentliggjorde i dag i forbindelse med åpningen av deres årlige generalforsamling. Denne gang satt i Berlin.

UA:PBC, Ukrainas statlige TV-selskap, kunngjorde nokså kjapt at dette er en bot selskapet ikke kan akseptere. Det var myndighetene, ikke oss, som satte kjepper i hjulene for Russlands deltakelse, er signalene som blir publisert fra ukrainsk presse i ettermiddag.

Det hører imidlertid også med til historien, at reaksjonen fra EBU også omhandler kaoset rundt organiseringen av arrangementet: Der store presseoppslag førte samlet til en negativitet rundt årets Eurovsision som slett ikke var ønsket. Russisk TV fikk også en reprimande for "oppførselen" rundt årets bråk, men ingen formell bot.

I forrige uke ble det klart at den statlige garantien på omlag 15 millioner Euro fra vertslandet, har blitt frosset på de svetsiske kontoene. Om dette har noe å gjøre med EBUs irettesettelse i dag, er usikkert.

tirsdag, 27 juni 2017 23:30

Ted – för kärlekens skull

Äntligen på väg, kan man si - når det nesten nøyaktig 20 år etter Ted Gärdestads død er en hel spillefilm på vei om det dramatiske livet til den svenske artisten.

Tilbake på 70-tallet kjente selv nordmenn til hans til tider sommerlige og nesten naive svenskspråklige innspillinger, men få kjente og fikk vite til hva de to neste tiårene skulle bringe for tenåringsidolet. Teds karriere og liv har allerede i løpet av året blitt dokumentert i svensk media både gjennom SVT og TV4.

I Eurovision-sammenheng deltok Ted for Sverige i 1979, der hans Satelitt oppnådde en heller beskjeden 17. plass. Men et par år senere gikk hele Norge og gumlet og nynnet på den heller ubegripelige Hubba Hubba Zoot Zoot, som Ted Gärdestad var en del av teamet bak.

Foran dette, var nok Ted mest kjent som originalnavnet bak en av Anita Skorgans tidligste innspillinger: Min egen måne. Her fra en av Gärdestads aller siste TV-opptredener fra 1993:

Teds bror, Kenneth Gärdestad er i dag alvorlig kreftsyk, men han arbeider allikevel febrilsk med å ferdigstille en rekke demoinnspillinger sammen med broren som aldri har blitt offentliggjort. Noen av disse vil trolig bli brukt i den kommende spillefilmen, som man håper kan nå kinoene rundt juletider.

Hvorfor Ted gikk ut en midtsommerkveld for 20 år siden for å finne nettopp sin egen måne, kan du lese om om i vår tidligere biografi her --->

Og du kan også se den forrige dokumenteran om hans liv, fra 2012 under:

lørdag, 27 mai 2017 01:12

The Fall of the Roman Karma

Det er sjeldent man finner favoritter som Italias Fransecso Gabbani foran en ESC-finale. Som regel vinner slike «brainstormere» klart – men ikke i år.

Gjennom seksti år av konkurransen er forhåndstips nesten umulig å sammenligne, samme om det gjelder fra presse, fans eller bettingselskaper. I løpet av nyere tid, la oss si de siste tjue årene, er det imidlertid naturlig å sammenligne Italias favorittstatus i år med tre andre storfavoritter:

Britenes «Love Shine a Light» i 1997, Loreen i 2012 – og vår egen Alexander i 2009. Alle tre milevis foran konkurrentene på alle slags forhåndstips, og alle tre vant. Men ikke Fransesco.

Så, hva hendte?

La oss se på selve låten først. Studerer vi bidragene foran, finner vi blant annet Belgia og Moldova: To låter som fint spikres in i nettopp 2017 og som begge har fått godt av spilletid på streaminglister og iTunes i etterkant. Og selvfølgelig vinneren, Portugal, som er så særpregen at den knapt kan settes i noe bås.

Med andre ord, enten-eller. Og av det er nærtagende å plassere «Occidentali’s karma» midt mellom: En gjennomført og usedvanlig god poplåt, men kanskje verken uten det verken særpregede originale eller å være representativ for dagens listepop?

Etter seieren i Italias stolte og hjemlige Sanremo, steg låten rett til topps på hva det var og er av lister på halvsko-halvøya –og også i deler av Sveits og Østerrike. Men i motsetning til «Fairytale» og «Euphoria» (og faktisk også Lenas «Satellite» fra 2010), nådde den aldri opp på verken europeiske lister eller streaming-oversikter i forkant.

Det kunne ha vært et forvarsel om at favoritten kanskje ikke var så stor som hva forhåndslistene ga uttrykk for.

Det finnes også en annen musikalsk forskjell her, som noen få har bemerket på forum og fansider: Studioversjonen, som absolutt gjorde sitt til at favoritt-stempelet tok av, er markant forskjellig fra versjonen vi hørte fra Kiev. Kanskje ikke i selve låten, selv om tretti sekunder er kuttet fra musikkvideo og singel. I motsetning til Il Volos bidrag fra 2015, fungerte denne kortversjonen helt utmerket – slik at spilletiden trolig neppe spilte noen rolle.

Men RAI og Fransesco gjorde nok en tabbe ved å presentere Sanremo-versjonen i finalen i Eurovision. Denne går nemlig en liten ters under studioversjonen, og etter å ha hørt både video og låt i flere uker foran konkurransen: Slikt legger man både ubevisst og bevisst merke til.

Musikkfaglig er en «ters» tre toner. Det betyr at hva Fransesco fremførte i Kiev, ble fremført i en helt annen dur og betydelig lavere stemme- og toneleie enn hva oss fleste hadde bedømt låten ut fra på forhånd.

Tre små toner kan virke bokstavelig talt virke nettopp små, men enhver musiker og produsent som har forsøkt å endre en låt både dypere og lavere – vet utmerket at det finnes et magisk middelpunkt: Akkurat der sitter det!

For å ta en sammenligning til vårt eget bidrag: Ville «Grab the Moment» ha funket med en dypere brummelum-stemme, eller noe lysere boyband-tenor? Neppe.

En ørliten detalj i studio og valg, og en stor detalj i hva vi hørte og så fra Kiev.

Punkt to: Opptredenen.

I fra en frisk og herlig opptreden både hjemlig i Sanremo og på innspilling, var det tydelig at noe ikke stemte fra scenen i Kiev. Fransesco hørtes sliten og anspent ut, nådde aldri gjennom kamera – og flere bloggere påpeker også på at kameraføringen slett ikke var til verken landets eller låtens fordel.

I tillegg var den av få låter gjennom sendingen, som bar preg av dårlig lydmiks fra produsentenes side. Her var det litt for mye vokal, og litt for lite musikk. Trøkket fra både Sanremo og studio ble rett og slett borte.

Slikt er ikke bare arrangørenes feil, men også delegasjonen og artisten selv som flere ganger gjennom prøvene får anledning til å komme med innspill og ønsker gjennom prøvene.

Tre: Gorillaen

Malplassert? Hysterisk? Komisk? Men leter man gjennom kommentarer på både blogger, kommentarfelter og YouTube – er slett ikke dette noe distraksjon fra verken låt eller fremføring. Samme hva man gjennom kommentato boksene til Baku, Madrid eller Sydney: Det symbolske med gorilla, grafikk og bakgrunn kan neppe ta skylden for manglende poeng.

Startummer? Mulig, men ikke helt relevant. Portugal startet kun to numre senere. Men det skal sies, at foruten Moldova – kom de sterkeste konkurrentene bakfra. Og akkurat det er aldri en fordel.

Språk? Selvfølgelig, men den diskusjonen blir på en måte irrelevant med Portugal som vinner.

Nabostemmer? Nei. Og som motargument igjen, Portugal … (og våre egne nabolands «flotte» - les minimale - poeng til JOWST …)!

Under avstemningen ble Italia nummer sju blant juryene og seks fra TV-seerne, med en sjetteplass som endelig resultat.

Når man ser også at det eneste lille argumentet mot bidraget på forhånd, var at det kanskje behøvde et par gjennomlyttinger før man følte at man virkelig hadde en innertier (eller i denne sammenheng, en inntertolver) – kan man lande på følgende oppsummering på hvorfor ting kanskje gikk som det gikk:

* Nettopp en låt som vokser, men som man kanskje må høre et par ganger?

* Et bidrag der et voksende publikum blant de yngre seerne kanskje ikke fant relevant.

* Feil valg av både fremføring og «versjon» i Kiev.

Og

* En liten håndfull og til dels sterkere konkurrenter, som i løpet av finale uken virkelig overrasket

 

torsdag, 25 mai 2017 22:08

Kiev: Forventet nedgang i TV-seere

182 millioner seere verden over så årets Eurovision-sendinger fra Kiev, en nokså markant nedgang fra fjoråets show fra Stockholm. Men det var som forventet.

De "frafallende" tallene tilsvarer omtrent markedsandelen i Russland, og da russerne valgte å ikke delta - og langt mindre vise årets sendinger - holder Eurovision som show og arrangement stadig et solid grep på TV-seerne.

Markedsandelen for hele Europa ligger på mellom 36 til 40 prosent for finalekvelden. Det vil si at opptil 40 prosent av de som valgte å se TV denne lørdagskvelden, valgte ESC som førstevalg. Til tider var tallene også solid høyere, da tallene er et gjennomsnitt.

Spesielt gledelig er at Eurovision endelig er i ferd med å fotfeste i Italia, da landet inntil 2011 ikke deltok - og langt fra vis(s)te noe som helst om konkurransen gjennom 20 år. Og i Frankrike slo finalen endelig ut erkerival X-faktors finalesending, etter flere års kniving om både dato og TV-seere. Tallene i de to andre store seerlandene, Storbritannia og Tyskland, holder seg usedvanlig stabilt - til tross for landenes heller labre resultater de siste årene.

Ser man litt på utviklingen det siste tiåret for Eurovision som konkurranse og popularitet, får man en svært interresant utvikling:

tvseere

Først: Tallene er sammenlignbare, da det var i 2008 man innførte to semifinaler for konkurransen. Deretter er dette offisielle (avrundede) tall fra arrangørene. Men man legger raskt merke til det markante oppsvinget fra 2012 til 2013.

Dette skyldes tre forhold: Endring av målingen av antall seere. Flere land gikk fra minimumsbesøk til gjennomsnittelig rating for showene gjennom hele sendingene. En annen faktor var at et større antall land sender/sendte alle tre showene - og enkelt og greit at man faktisk opplevde en solid oppgang i populariteten av Eurovision dette året.

Det skal også legges til, at markedsandelen blant de yngre seerne fortsetter å øke. Ser man på de fallende tallene totalt, som kanskje ikke bare kan forklares med Russlands fravær, er det kanskje et lite tankekors om den eldre/eldste generasjonen er i ferd med å falle av?

Også seertallene over nett og streaming-tallene ble økt med over femti prosent, men det er uklart fra EBU om disse tallene er regnet inn i de publiserte ratingene.

Tallene er uansett solide. Det lever omlag 740 millioner i Europa. Nærmere 100 millioner av disse ser med andre ord selve Eurovision-finalen lørdag. Det er et solid antall av folketallet, og blir som om for eksempel Vålerengas kamper i stor-Oslo hadde blitt besøkt av 250 000 for hver hjemmekamp! Totalt sett er man imidlertid - og selvfølgelig - ennå et stykke unna de største sportbegivenhetene, der EURO-finalen i fotball for eksempel trekker næmere 300 til 350 seere - avhengig av hvilke land som når finalene.

I Norge forbedret selvfølgelig TV-ratingen seg betraktelig i år, etter at vi ikke var representert i finalen i fjor. 890 000 så finalen i fjor: I år var det tilbake til normalen med 1,3 millioner. Dvs, 8 av 10 som valgte TV denne kvelden, så sendingen fra Kiev.

 

 

fredag, 19 mai 2017 23:47

En kjempes fall: Tyskland

Etter ett fattig poeng fra en heller begredelig Eurovision-rekord, har det oppstått den rene lynsjestemningen i Tyskland. Ikke bare blant fansen, men også fra pressen – som nå krever at noe må endres.

To sisteplasser på rad, den ene på «nil points» - og i år en 25. plass og kun «slått» av Spania med 1 fattig poeng - gjør at en av verdens største musikkmarkeder opplever en resultatrekke som langt fra samsvarer med de ressursene tyske medier faktisk legger i sin Eurovision-utvelgelse.

For Tyskland og selskapene NDR og ARD satser, men får det bare ikke til. Og ser man tilbake på historien i konkurransen, ser man klart at til tross for to seiere og rekke topp-plasseringer – finner vi også en rekke mer eller mindre begredelige resultater helt siden landet var ett av de aller første deltakerlandene tilbake i 1956.

Tyskerne har alltid vært glade i seg selv, og spesielt i språket sitt. Derfor tjente de lenge på sine hjemlige tradisjoner i såkalt erketypisk tysk schlagerstil, så lenge språk og orkester var obligatoriske elementer i konkurransen.

Denne forkjærligheten for eget språk gjorde også sitt til at engelskspråklige låter og hits kom rimelig seint inn på markedet, og skulle man slå gjennom utenfra i Tyskland – måtte man omtrent på 60- og 70-tallet synge på tysk. Flere nordiske artister, deriblant Wenche Myhre, hadde stor suksess med denne formelen. Også Cliff Richard var et navn som tidlig knekket koden, med tyskspråklige innspillinger av allerede kjente engelskspråklige hitlåter.

Fra midten av 70-tallet, endret det hele seg. Tyskland ble plutselig et eksportland for den nye disco-bølgen, og begrepet «eurodisco» ble et begrep der en bråte navn stormet inn på lister verden over. Boney M. var ett eksempel. men også et navn som Donna Summer hadde sin base i Tyskland.

Denne trenden fortsatte i tiåret etter, men discoen døde og ble erstattet av hva man kunne kalle europop. Modern Talking og Sandra var storselgere, uten at man hørte så mye til dette i Eurovision da språkregelen hindret disse engelskspråklige navnene i å delta. Men disse tiårene ga Tyskland stadig markedsandeler i musikkmarkedet, og førte landet etter hvert opp på en gode nummer 3 som verdens største popmarked – kun slått av USA og britene.

At Japan i ettertid har forbigått tyskerne i konsumpris og antall solgte enheter ser vi bort fra her, da asiatisk og japansk musikk nesten uten unntak knapt har satt sine spor på våre lengde- og breddegrader. Tyskland er stadig det tredje største markedet for pop og rock her i det såkalte «vesten».

Men ...: Noe hendte seks-syv år inn i dette årtusenet. Etter å ha servert listene (og skrekk gru, Modern Talking invaderte listene – igjen!) , med både pop og dance gjennom hele 90-tallet: Det hele stanset opp. I stedet fikk man mer gitardundrende band og artister, som imidlertid i alle fall delvis valgte å synge på tysk – og etter en liten internasjonal Rammstein-feber, forsvant tysk musikk omtrent fullstendig fra internasjonale radio og lister.

Lenas seier i Oslo 2010 var faktisk et hederlig unntak.

Cascada var et også et av disse få unntakene, blant annet med hits også på amerikanske Billboard. Men begge disse navnene er unntak i klassen, og Cascada hadde ærlig talt stort sett suksess med dundrende updates av allerede eksisterende slagere og hits.

Da de kom med en originallåt, gikk det fullstendig galt i ESC – med «Glorious» i 2013.

De siste årene har Tyskland sendt omtrent liktlydende bidrag, med fellesnevnerne «ung kvinne», «grei stemme» og «talentfull». Og ... Utenlandske låtskrivere. I motsetning til låtene i forkant, uansett plasseringer i ESC, har ikke disse akkurat satt de tyske listene i brann.

Fellesnevneren har vært at disse har vært helt OK poplåter, myntet på radiomarkedet – men kanskje noe for seint ute? Hva vi her i Norge ville kalt typiske Idol-låter, da dette konseptet var på sitt mest populære.

Seertallene i Tyskland er svært viktige for Eurovison, og til tross for de katastrofale resultatene de siste årene er ennå konkurransen sett i forhold til de andre store landene i Europa, svært gode i landet. Men dette vil ikke vare evig, og signalene fra Tysklands kringkastere er at dette er noe de tar svært alvorlig. Her skal det satses fremover, men hvordan vet man ikke.

Trenden med å velge utenlandske låtskriver er nok heller ikke tilfeldig, for ser man på de tyske listene – er de mest suksessrike navnene om dagen nettopp hjemlige stjerner på hjemmespråket. I motsetning til årene fra slutten av 70-tallet til langt ut i dette årtusenet, finner man knapt et eneste tysk navn på internasjonale lister om dagen.

Man kan si hva man vil om Eurovision, men selvfølgelig har dette en sammenheng med landets resultater de siste årene.

I dagens popverden der låtskrivere og produsenter krysser landegrensene, er nettopp det Tysklands største utfordring. Hvordan finne formelen som kombinerer hjemlig popindustri med internasjonale trender.

For interessen og seerpotensialet er der. Og uansett smak og behag: Vi har behov for Tyskland som en magnet og stormakt i Eurovision som konkurranse.

søndag, 14 mai 2017 11:25

ESC-finalen 2017: Noen fakta og tall

Som alltid etter en ESC-finale har vi fått gledestårer - og litt andre tårer. Eller som i Tyskland: Sinne! Vi ser litt på årets resultater satt opp mot tidligere historikk:

Det mest iøynefallende er pallpllaseringene i år: Verken Portugal, Bulgaria eller Moldova har noensinne tidligere besatt medaljene, og alle tre setter dermed ny bestenotering i konkurransen. Moldova var ventet å få en del poeng, men langt fra så mye som hva resultatet ble

Som med resultatene i semifinalene: Aldri en sending uten en flopp, om man kan kalle Italias sjetteplass for det. Men etter å ha vært en svært storfavoritt i et par måneder foran finalen, finnes det vel knapt et bedre uttrykk å bruke.

I bunnen reddet Tyskland seg med ett fattig poeng fra en ny bunnrekord gjennom historien:

1 - PORTUGAL

Flere rekorder: Første seier, første pallplass - og det landet med flest deltakelser før en førsteplass. 49 forsøk måtte det til, og da passer det jo bra at man kan feire den 50. deltakelsen på hjemmebane. Poengsummen 758 er jo en enorm rekord, men kan jo kun sammenlignes med Ukrainas 534 fra fjoråret grunnet endringene i poengsystemet. Årets plassering er forøvrig kun landets 10. resultat blant topp ti, og den første siden Oslo-finalen i 1996

2 - BULGARIA

Også Bulgaria slo Ukrainas vinnersum fra i fjor. Opp to plasser fra i fjor, og første resultat blant topp 3 og ny bestenotering. Var forøvrig bare tredje årgang vi så Bulgaria i en finale.

3 - MOLDOVA

Også Moldova satte ny resultatrekord.Har kun to topp 10-plasseringer tidligere, fra 2005 og 2007 og kom fra tre strake årganger der landet ikke kom seg videre fra semifinalene. Fjorårets resultat var faktisk landets dårligste noensinne, så dette var et realt finale-comeback.

4 -BELGIA

Utlignet resultatet fra 2015 og står med tre strake topp 10-resultater. Sist gang landet maktet dette, var helt tilbake i årgangene 1976 til 1978.

5 -SVERIGE

Fortsetter å tapetsere toppen av tavlene. Fjerde år på rappen blant topp 5, og bortsett fra 2013-resultatet kan man plusse på enda to år. Er forøvrig glad i femteplasser, den åttende i rekken.

6 - ITALIA

Falt verken i så god smak som forventet fra verken juryer eller seerne, men plasseringen er allikevel landets tredje beste siden comebacket i 2011. Kjører forøvrig litt jojo for tiden med rekken 7 - 21 - 3 - 16 - 6 de siste årene.

7 - ROMANIA

Utestengt i fjor, tilbake i finalen i år - som alltid. Resultat er landets første topp 10 og beste siden bronseplassen i Oslo 2010. Det er også landets fjerde beste resultat totalt.

8 - UNGARN

Sjette finaleopptreden på rad - og tilbake på topp 10 etter to år i bunnen av resultatlistene. Landets tredje beste resultat noensinne, etter 1994 og 2015.

9 -AUSTRALIA

Noe labrere resultat for "down under", etter deres to forsøk endte med en bråte poeng og to plasseringer på topp 5. Felt i går av to lunkne telefonpoeng.

10 - NORGE

Vi kom tilbake i topp 10 etter fjoråets fadese, og står dermed med tre av fire forsøk med hyggelige resultater. Bare gullrekken på midten av 90-tallet har gitt oss en bedre rekke av resultater tidligere.

11 - NEDERLAND

Samme plassering som i fjor, og utlikner dermed deres tredje beste plassering i dette årtusenet.

12 - FRANKRIKE

Seks plasser ned fra fjorået, men det spørs om ikke landet allikevel er riktig så småfornøyd med resultatet etter fire bunnplasseringer de foregående årene. Samme plassering som i Oslo 2010.

13 - KROATIA

Dette er faktisk Kroatias beste plassering siden 2006, da landet ble nummer 12. En klar forbedring fra fjorårets 23. plass, noe man egentlig var strålende fornøyd med etter fire årganger uten finale - og to års pause fra hele konkurransen.

14 - ASERBAJDSJAN

Aserne får det liksom ikke helt til for tiden i denne sammenhengen. Etter å ha ligget klistret høyt på listene siden debuten i 2008, har de nå fire år på rad uten topp-plasseringer. Rekken er 22 - 12 - 17 - 14 - og dermed landets tredje svakeste resultat noensinne.

15 - STORBRITANNIA

Ikke akkurat gull for britene, men allikevel en klar forbedring etter to år i bunnen. Er begredelig nok britenes beste plassering siden Düsseldorf og deres 11. plass da.

16 - ØSTERRIKE

0 poeng fra TV-seerne var vel kanskje litt strengt, men i fjor var det helt motsatt. 16. plassen er omtrent der Østerrike ofte har plassert seg gjennom historien, men var i sin fjerde finale på rad. Det har vi ikke sett siden midten av 90-tallet.

17 - HVITERUSSLAND

Dette er faktisk hviterussernes fjerde beste resultat gjennom tidene, og deres femte inntreden i en finale. I disse finalene, er kun Oslo-plasseringen fra 2010 verre. Var i finalen etter to utslåtte bidrag.

18 - ARMENIA

Hadde nok ventet seg mer poeng, men var også i sin femte finale på rad. Utliknet 18. plassen fra 2013, som også er deres dårligste resultat siden debuten i 2006. Kun fadesen i 2011 er verre, det ene året landet ikke har kvalifisert seg til en finale.

19 - HELLAS

Grekerne ser også ut til å mistet grepet på konkurransen. Var riktignok fornøyd med en finaleplass etter katastrofen i fjor, men må nå tilbake til 2013 for å finne en topp 10-plassering. En lignende rekke må vi tilbake til 90-tallet for å finne, og ser vi større på det er Hellas' siste fire resultater landets dårligste rekke av plasseringer noensinne.

20 - DANMARK

Danskene var også fornøyde etter to år stående tilbake i semifinalene. Resultatet er allikevel blant de laveste landet har hatt i en finale, og er det nest dårligste siden 2008 om man ikke regner med de to årene danskene ikke har kvalifisert seg.

21 - KYPROS

Kypros er i ferd med å bli riktig så hjemmekjære rundt denne plasseringen. De siste tre årene viser 22 - 21 - 21, og man kan da legge til at tallet 21 også lyste opp resultattavlen fra Oslo i 2010. Har imidlertid ikke vært med i tre finaler på rad siden midten av 2000-tallet, og det er vel kanskje en pluss å ta med seg.

22 - POLEN

Heller ikke Polen har får vane å overvære en finale på rekke og rad, nå i sin fjerde finale på rappen. Det skjedde sist i årene frem til 1999. 22. plassen er som for to år tilbake, og disse fire årene viser nå 14 - 23 - 8 - 22.

23 - ISRAEL

Etter to "greie" resultater, endte det helt i bunn for Israel. 23. plassen er blant landets aller dårligste resultater i en finale, og utlikner 2006-plasseringen. Har bare ved to anledninger vært lavere i en finale, i 1993 og 2004.

24 - UKRAINA

Gjorde som ved forrige årgang landet arrangerte finalen, endte enormt langt ned som vertsnasjon. Så langt ned som landet aldri har sett tidligere, og dermed ny bunn-notering. Forrige "rekord" var nemlig fra Kiev i 2005, hvor man endte på en 20. plass.

25 - TYSKLAND

Unngikk med ett poeng en fryktelig rekord i ESC-sammenheng med tre sisteplasser på rad. Har ikke vært over en 18. plass siden 2012, og nå bør det ringe noen musikalske bjeller i et land som faktisk har et av verdens største musikkindustrier.

26 - SPANIA

Spania har endt sist tidligere, men i forhold til antall land i finalen er dette landets verste resultat noensinne. Forrige bunnotering kom i 1999 med 23 land på startstreken, og de tre siste årene har vært i Tyskland-klassen med rekken 21 - 22 - 26.

Side 1 av 141