Logg inn
x
eller
Registrer
x
eller

9. desember 2018 - 08:22

Blogg: Slik vinner Norge Eurovision. Del 2

Av
Er det tilstrekkelig med en bra låt for å vinne Eurovision? Er det tilstrekkelig med en bra låt for å vinne Eurovision? Foto: Albin Olsson, Vugaribadov, Dewayne Barkley, Daniel Koch, Raimond Spekking, Alina Vozna. Fotomontasje: Silje Smith Hansen, escNorge

I åpningsnummeret til MGP 2016 sa Jan Fredrik Karlsen i åpningsnummeret at oppskriften på å vinne Eurovision var «en dødsbra artist, en bra låt og et bra show».  Jeg er usikker på om det holder i seg selv. Dagens artikkel i serien "Slik vinner Norge Eurovision" handler om det holder med en bra låt, god artist og et bra show. 

I fjor var det israelske Netta som fikk flest poeng i den internasjonale finalen med sin låt "Toy". Året før var det Salvador Sobral som vant med sin "Amar pelos dois" og i 2016 var det Jamala som gikk av med seieren med sin "1944". 

Alle disse tre låtene har det til felles at de ikke bare er låter i seg selv, men de har også et budskap utover selve sangen. Jamalas låt «1944» er en sang om hvordan krimtartarene ble deportert etter ordre fra den russiske diktatoren Josef Stalin. Ordren ble gitt 18. mai 1944. Finalen i Eurovision foregikk 14. mai, bare fire dager før denne datoen. Låta til Jamala vant mens media over hele verden var opptatt av og bestyrtet over at Russland hadde okkupert deler av Ukraina, nemlig Krimhalvøya. Årets vinner "Toy" var en kommentar til me too-bevegelsen med refrenget «jeg er ikke leketøyet ditt, du dumme gutt».

Salvador Sobral framførte en låt som på alle måter skilte seg ut fra de siste årenes vinner, og både han og søsteren var opptatt av å kommunisere at de ville delta med en tradisjonell sang, som hadde musikalske kvaliteter og ikke fløt på bruk av pyro, dansere eller et moderne poppreg. Media var også opptatt av Salvador Sobrals helse. Hans søster gjorde de fleste prøvene, siden Sobral selv var syk og svak på grunn av en hjertesykdom. Den var visstnok i verste fall livstruende. Etter finalen gjennomgikk han en operasjon, og ble mye friskere fram mot finalen i 2018 i Lisboa hvor han opptrådte i pausen. 

I 2014 vant Conchita Würst med "Rise like a Phoenix". Hun var kjent som den skjeggete damen. Artistens egentlige navn er Thomas Neuwirth, og Conchita Würst, som henspeiler på det tyske uttrykket «das ist noch alles wûrst». Würst betyr pølse, direkte oversatt. Men uttrykket «das ist noch alles würst» er et munnhell i Tyskland som brukes for å si at en ikke bryr seg. Litt som å si at jeg gir blaffen, eller samme for meg. Bakgrunnen skal ifølge Thomas Neuwirth være at folk ikke bør bry seg om hvordan andre er kledd, eller hvordan de lever livet sitt. Neuwirth har etter at han vant blitt kalt dronningen av Østerrike. Sangen "Rise like a Phoneix" ble av mange transpersoner, homofile og andre som lever litt på tvers av samfunnets inngrodde normer sett på som en slags kampsang. Nesten som regnbueflaggets nasjonalsang. 

I 2007 vant Marija Šerifović med "Molitva". En sang som hos mange, blant annet kommentatoren Germaine Greer i britiske The Guardian, ble sett som en hymne til lesbisk kjærlighet. Selv har Šerifović vært ullen i svarene når hun har fått spørsmål om seksuell frihet for mennesker. I 2007 opptrådte hun under Pride i Stockholm. 

I 2004 vant Ruslana med sangen "Wild Dances" for Ukraina. Dette skjedde mens Ukraina sto midt oppe i et presidentvalg kalt Oransjerevolusjonen, og Ruslana var et viktig symbol i denne revolusjonen og ble valgt inn i det nye ukrainske parlamentet året etter. I 1998 vant Dana International for Israel, og var dermed den første dragartisten som vant konkurransen. For mange ble dette sett på som en aksept av og en naturlig konsekvens av det som hittil hadde vært en rosa elefant i Eurovision-rommet; at konkurransen har en betydelig andel homofile tilhengere. 

I 1990 vant Toto Cotugno med låta "Insieme 1992". Det var ikke bare hårfargen hans, som rant nedover ansiktet etter at han hadde vunnet, som gjorde at denne låta ble lagt merke til. Det var en sang som handlet om utvidelsen av EF i 1992, og som da skulle bli til EU. Og en hyllest til et samlet Europa. 

Fram til da er det vanskeligere å finne veldig tydelige eksempler på at sangene som har vunnet har vunnet i kraft av historien de formidler, utover selve låten og framføringen. 

Noen ganger er det ikke alltid teksten, eller melodien som gjør låten til et «statemen». Men hele artistens holdning og det han eller hun står for. Slik tilfellet var med Salvador Sobral i 2017, hvor hele historien rundt artisten og den avdempede, nostalgiske instrumenteringen og oppbyggingen av låta ble tolket som en slags «protest» mot det glitter- og glamour-fokuset som mange mener er det mest framtredende i Eurovision. 

Min følelse, uten at jeg har noe statistisk eller forskningsmessig belegg for det, er at det i moderne Eurovision-tider i alle fall er en fordel å ha et budskap i, eller rundt, selve låta, som treffer en tidsånd. Enten det er me too, som i 2018, eller kampen for seksuell frigjøring i 2014. Men jeg mener at det ikke er tilstrekkelig med et slik budskap. Dersom låta ikke skiller seg ut i kraft av sin egen musikalske og tekstmessige kvalitet så vil den aldri vinne. Men dersom det i topp fem er fire litt likegyldige kvalitetslåter så vil den ene sangen som folk kan legge et budskap i gå seirende ut. Tror jeg.

Fordi den vil ha en tilhengerskare utover de som heier på den av musikalske grunner.

Derfor tror jeg at det for Norges del ville være en fordel med en vinner som ikke bare er en kvalitetsmessig god låt, men som også treffer tidsånden og har et budskap. Enten det handler om klima, om urfolks rettigheter, netthets eller rasisme. Eller noe helt annet som jeg ikke kommer på nå, men som treffer blink ved å være aktuell i mai 2019. Slik "Toy" var i fjor ved sin lenke til me too-bevegelsen. 

Men, så er det også viktig å legge merke til at gode poplåter fortsatt kan vinne uten å handle om noe annet enn å framføre en god poplåt. Slik tilfellet var med Danmarks "Only Teardrops" i 2013 eller "Heroes" med Månz Zelmerlöv i 2015, som tross tittelen for meg framstår som kun en velsnekret poplåt, med en smart framføring uten noe spesifikt viktig budskap. 

Så min konklusjon på dagens artikkel om «Slik vinner Norge Eurovision» er at det trolig er en fordel med en sang som har en historie utover det kvalitetsmessige, men det er ingen nødvendig forutsetning. 

Hva mener du? Diskuter gjerne i kommentarfeltet under artikkelen. 

Sist redigert 12. desember 2018 - 08:09

Netta vant med Toy i 2018. En sang som ble sett som en relevant kommentar til me-too bevegelsen som var veldig viktig for mange i 2018.
Anders Martinius Tangen

Anders M. Tangen har dekket Grand Prix stoff for NRK i flere år. Nå er han foredragsholder for næringslivet, og har sin egen Eurovisionblogg ved siden av å være redaktør for escNorge.net